UTLENDINGSNEMDA: Det kreves per i dag ikke bestemt kunnskap eller erfaring innen utlendingsfeltet for å bli legmedlem i UNE, skriver artikkelforfatterne. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
UTLENDINGSNEMDA: Det kreves per i dag ikke bestemt kunnskap eller erfaring innen utlendingsfeltet for å bli legmedlem i UNE, skriver artikkelforfatterne. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpixVis mer

UNE:

Utlendingsnemnda må reformeres

Retten til kontradiksjon må sikres, flere må få mulighet til å forklare seg muntlig, og det bør stilles høyere krav til de som tar avgjørelsene.

Meninger

Asylsystemets viktigste oppgave er å identifisere hvem som har behov for beskyttelse og hvem som ikke har det. Faktum skal vurderes i den enkelte sak, herunder troverdigheten av asylsøkerens forklaring, og det skal vurderes om vedkommende vil være i fare ved en eventuell retur til hjemlandet. Feilvurderinger kan innebære at Norge sender flyktninger tilbake til forfølgelse, i strid med våre internasjonale forpliktelser.

Utlendingsnemnda (UNE), klageorganet for asyl- og andre utlendingssaker, ble opprettet i 2001 for å styrke utlendingers rettssikkerhet og for å bedre tilliten til norsk utlendingsforvaltning. Målsettingene er ikke oppnådd. Flere undersøkelser har vist at tilliten til asylsystemet er for lav. Dette er både problematisk og unødvendig.

Kritikken som gjennom mange år har kommet fra advokater og organisasjoner, har fått vesentlig gjenklang i anbefalingene fra regjeringsoppnevnte utvalg. Både Mæland-utvalget (2010) og Graver-utvalget (2017) har anbefalt endringer av UNE for å bedre rettssikkerheten. Behovet for endring er grundig utredet. Nå trengs handling.

Mæland-utvalget og Graver-utvalget var enige i det viktigste ankepunktet fra organisasjoner og advokater, nemlig at asylsøkerne og deres advokater må få møte beslutningstakerne i større grad enn tilfellet er i dag. I 2017 fikk bare seks prosent av asylsøkerne mulighet til å forklare seg muntlig for UNE. I 2016 fikk fire prosent denne muligheten.

Gitt de alvorlige forholdene som vurderes og det generelle fraværet av andre bevismidler, er den lave graden av muntlig høring svært problematisk og svekker den enkeltes rettssikkerhet. At klageorganet stort sett fatter det endelige vedtaket uten engang å møte den enkelte i person, gir et dårlig grunnlag for en korrekt vurdering, spesielt av troverdigheten. I tillegg er dette en åpenbar kilde til mistillit og frustrasjon hos asylsøkerne. Nemndmøter med muntlig fremstilling vil både styrke rettssikkerheten til asylsøkeren og samtidig øke legaliteten, forståelsen og respekten for vedtakene som klageorganet fatter.

Det er verdt å merke seg at i Danmark får stort sett alle asylsøkere forklare seg muntlig i klageomgangen, og i Sverige en langt høyere andel enn i Norge.

Et annet punkt hvor utvalgene har bifalt kritikken fra organisasjoner og advokater, er kravet om økt innsyn og kontradiksjon. Asylsøkerne og advokatene må få innsyn i alle relevante forhold som er under vurdering, og muligheten til å uttale seg om disse.

Ofte dukker det opp nye forhold i UNEs endelige vedtak som asylsøkeren ikke har fått mulighet til å respondere på. Slik skapes det også stadig grunnlag for såkalte omgjøringsbegjæringer etter endelig avslag.

Utfordringene med dagens klageordning kan løses ved å innføre en topartsprosess, som man har i de tilsvarende klageorganene i både Danmark og Sverige. Graver-utvalget anså at en topartsprosess ville styrke rettssikkerheten, men gikk likevel ikke inn for dette, primært av ressursmessige årsaker.

En topartsprosess ville innebære at Utlendingsdirektoratet (UDI) og asylsøkeren begge møter i nemnda som motparter. Dette betyr blant annet at UDI ville kunne spørres ut om sitt avslag både av nemnda og av asylsøkeren og dennes advokat. Det kan være liten tvil om at dette ville styrke kontradiksjonen og gi møtet en ryddig form med tydeligere roller enn tilfellet er i dag.

Vi har vondt for å se hvorfor Norge skal velge et lavere rettssikkerhetsnivå enn våre naboland. Representanter for NOAS og Antirasistisk Senter hadde i 2011 samtaler med aktører i Sverige og Danmark. De var alle, både myndigheter, advokater og organisasjoner, samstemte i sin fremheving av viktigheten av at beslutningstakerne møtte søkerne ansikt til ansikt og muligheten dette gir til direkte kommunikasjon med søkerne.

Et annet sentralt punkt er hvem som oppnevnes som legmedlemmer i nemnda. Hver nemnd består av tre personer: En av UNEs ansatte nemndledere, et legmedlem oppnevnt etter forslag fra humanitære organisasjoner og et legmedlem oppnevnt etter forslag fra Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet eller Norges Juristforbund.

Det kreves per i dag ikke bestemt kunnskap eller erfaring innen utlendingsfeltet for å bli legmedlem. Det bør innføres kompetansekrav for å sikre at legmedlemmene har nødvendig kompetanse om sakene de skal behandle. Det er behov for grundig innsikt i landinformasjon og i nasjonalt og internasjonalt regelverk og praksis, som det ikke kan forutsettes at den jevne borger vil inneha.

Det er trolig også klokt at antallet legmedlemmer reduseres kraftig, og at det å være legmedlem i UNE dermed blir en vesentlig del av vedkommendes arbeid i den aktuelle perioden – slik det er i Danmark.

Det må også sikres nødvendig barnefaglig kompetanse i nemnda som sådan, slik at den barnesensitive tilnærmingen i saksbehandlingen styrkes. Det må videre sikres at barn får god informasjon, og legges til rette for at barn blir hørt på egne premisser under trygge rammer.

Det er svært positivt at regjeringen, ifølge dens politiske plattform fra januar i år, skal «gjøre en fornyet gjennomgang av klageordningen på utlendingsfeltet».

Vi ber justis-, beredskaps- og innvandringsminister Tor Mikkel Wara umiddelbart iverksette nødvendige tiltak for å sikre asylsøkeres rettssikkerhet.

  • Rune Berglund Steen, leder, Antirasistisk Senter
  • Ann-Magrit Austenå, generalsekretær, Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS)
  • John Peder Egenæs, generalsekretær, Amnesty International Norge
  • Berit Hagen Agøy, generalsekretær, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke
  • Knut Refsdal, generalsekretær, Norges Kristne Råd
  • Adelheid Firing Hvambsal, generalsekretær, Kirkens Bymisjon
  • Henriette Westhrin, generalsekretær, Norsk Folkehjelp
  • Øystein Kolstad Kvalø, leder, Press – Redd Barna Ungdom
  • Eirik Christophersen, seniorrådgiver, Flyktninghjelpen
  • Linn Herland Landro, kampanjeleder, Refugees Welcome Norway
  • Hilde Krogh, styreleder, Vergeforeningen Følgesvennen
  • Tor Berger Jørgensen, styreleder, Mennesker i Limbo
  • Monica Sydgård, leder Norgesprogrammet, Redd Barna
  • Maria Bergheim, nasjonal leder politikk og samfunn, Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA)
  • Marte Stokkeland Sørbø, styremedlem, Rettferdighet i Asylpolitikken (RiA)