Asylsystemets viktigste oppgave er å identifisere hvem som har behov for beskyttelse og hvem som ikke har det. Faktum skal vurderes i den enkelte sak, herunder troverdigheten av asylsøkerens forklaring, og det skal vurderes om vedkommende vil være i fare ved en eventuell retur til hjemlandet. Feilvurderinger kan innebære at Norge sender flyktninger tilbake til forfølgelse, i strid med våre internasjonale forpliktelser.

Utlendingsnemnda (UNE), klageorganet for asyl- og andre utlendingssaker, ble opprettet i 2001 for å styrke utlendingers rettssikkerhet og for å bedre tilliten til norsk utlendingsforvaltning. Målsettingene er ikke oppnådd. Flere undersøkelser har vist at tilliten til asylsystemet er for lav. Dette er både problematisk og unødvendig.

Kritikken som gjennom mange år har kommet fra advokater og organisasjoner, har fått vesentlig gjenklang i anbefalingene fra regjeringsoppnevnte utvalg. Både Mæland-utvalget (2010) og Graver-utvalget (2017) har anbefalt endringer av UNE for å bedre rettssikkerheten. Behovet for endring er grundig utredet. Nå trengs handling.

Mæland-utvalget og Graver-utvalget var enige i det viktigste ankepunktet fra organisasjoner og advokater, nemlig at asylsøkerne og deres advokater må få møte beslutningstakerne i større grad enn tilfellet er i dag. I 2017 fikk bare seks prosent av asylsøkerne mulighet til å forklare seg muntlig for UNE. I 2016 fikk fire prosent denne muligheten.