Rettferdiggjøres av kunstnermyten: I kunstens navn ofres moralnormene på kreativitetens alter, skriver kronikkforfatteren. Det mest moralsk betenkelige på vår tids litterære arena, er kanskje at levende personer fremstilles og skildres med fullt navn i romaner. Her fra en salgsstand for Karl Ove Knausgårds «Min kamp»-serie. Foto: Scanpix
Rettferdiggjøres av kunstnermyten: I kunstens navn ofres moralnormene på kreativitetens alter, skriver kronikkforfatteren. Det mest moralsk betenkelige på vår tids litterære arena, er kanskje at levende personer fremstilles og skildres med fullt navn i romaner. Her fra en salgsstand for Karl Ove Knausgårds «Min kamp»-serie. Foto: ScanpixVis mer

«Utlevering har et hevnmotiv»

LITTERATUR: Kunstnermyten, kombinert med forfatterens narsissisme og økonomiske gevinst, gjør at fenomenet med «realityromanen» blir stadig råere.

||| På visse områder er det faktisk slik at kunstnerne og forfatterne etterlikner trender innenfor populærkulturen. Dagens realitylitteratur har helt klart et visst «Big Brother»-trekk. I realitylitteraturen forsøker man å viske ut fiksjonselementene gjennom å holde seg så tett opptil det faktiske som overhodet mulig. Rent litteraturteoretisk markerer ikke denne trenden noe spesielt nytt. Tradisjonen kan blant annet føres tilbake til Truman Capotes roman, «In Cold Blood» (1966), en nonfiction-roman basert på intervjuer omkring mordet på fire medlemmer av Clutter-familien i Kansas. Capote jobbet med romanen i seks år og foretok først og fremst en rekke intervjuer med de to dødsdømte morderne. Ut fra en 6000 siders intervjutekst ble altså stoffet komprimert ned til en 352 siders roman.

Denne kronikken handler imidlertid ikke først og fremst om hva som karakteriserer realitysjangeren, men hva som motiverer dette innette behovet for å utlevere nålevende personer. Det med å utlevere nålevende modeller er ikke noe nytt, men det har aldri før vært så trendy og så akseptert. Vi lever i en tid der man er besatt av reality, og den som går lengst kan få både berømmelse og penger - selv om æren blir så som så.

Teologen Bonhoeffer påsto at mennesket i det 20. århundre følte at de var nødt til å se noen naken i badekaret før de virkelig kjente vedkommende. Poenget var at man fra 1900-tallet fikk en sterkere hang til intimliggjøring. Kombinerer man dette med Foucaults tese om den gryende institusjonaliseringen, om hvordan man tvinger mennesket, spesielt avvikerne, til å måtte utlevere seg, spesielt sexvanene sine, og gjøre det til et offentlig anliggende, er vi kanskje på sporet av utleveringshangen som vi opplever i dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selvutleveringen er én ting. Den er like gammel som selvbiografien, og dess mer skånselsløst man utleverer seg selv, dess bedre kan selvbiografien bli. Dette er sjelden tilfelle med utleveringer av andre. Når kunstnermytene kombineres med forfatterens narsissisme, vil det fra forfatterens synsvinkel, virke helt nødvendig, ja, nesten som et kall, å beskrive andre med navns nevnelse. Man hører forfattere unnskylde seg med at «jeg går jo enda hardere ut mot meg selv». Å gå løs på seg selv i en roman, blir i grunnen noe annet. Forfatteren har selv full kontroll over hva som kommer ut. Og når det er selvbiografisk, ser leseren annerledes på det. Ofte helt motsatt. En forfatter blir lett beundret dersom han avslører seg selv, mens han skaper syndebukker dersom det samme framstilles gjennom navngitte personer.

Når det gjelder grensesettingen for hva man kan skrive om nålevende personer, havner man ut i det store postmoderne dilemma: Det er ingen fastsatte grenser. Og det er vanskelig å tenke seg at ytringsfriheten kommer til å bli skjerpet. Derfor blir grensene forfatterens eget ansvar. Med kunstnermytene i hånd forsøker mange forfattere å forsvare seg. Man har en plikt til å beskrive virkeligheten som den er og man utleverer villig andre dersom det tjener kunsten.

Myten om kunstneren med spesialtillatelse til å bryte moralnormene på kreativitetens alter, er svært virkekraftig innenfor kunstnermiljøene, og har vært det siden romantikken. Myten består i at kunstneren skal sette seg inn i det onde for å beskrive det - om man så selv blir ond av det. Denne kunstnermyten er en interessant blanding av hybrid romantikk og destruksjonsestetikk, av troen på det utvalgte individet kombinert med et menneskesyn man finner hos tidlige satanister, som for eksempel Aleister Crowley. Det er også interessant at de norske forfatterne som går lengst i denne type utleveringer av andre også innehar en sterk romantisk tendens i forfatterskapet sitt.

Det er jo ikke til å komme forbi at denne hangen til utlevering av andre har et hevnmotiv ved seg. Dersom jeg skriver en roman der levende personer beskrives med navn, status og andre gjenkjennelige trekk, og jeg samtidig vet at det litterære nivået ville vært like høyt dersom scenen ble skrevet om, er det sannsynligvis et aldri så lite hevnmotiv bak. Da jeg i 1990 begynte på romanen «Veiene» (2009), framkalte det en intens sitring da jeg, i startfasen, tok utgangspunkt i levende modeller. Denne sitringen var helt klart motivert gjennom at jeg nå hadde anledning til å ta igjen i forhold til de mennesker som jeg mente hadde behandlet meg dårlig. Det interessante med denne opplevelsen er at i løpet av de nitten åra hvor jeg skrev på «Veiene», avtok gradvis ønsket om å skulle fortelle den og den hvor forferdelig han var. Ettersom tida gikk, fikk jeg et nytt blikk på romanen, noe som gjorde det mulig å underordne det biografiske mer kunstneriske kriterier, og jeg opplevde at den litterære kvaliteten ble bedre dess mer hevnbegjæret dempet seg.

Noen kunstnere reserverer seg mot denne utleveringstrenden. Jon Fosse hevdet her forleden at han ikke kunne forstå hvorfor man skulle skrive om gjenkjennelige personer. Samuel Beckett gikk så langt som ikke å publisere en av sine korttekster om en eldre dame før han visste at hun var død (selv om hun umulig kunne gjenkjennes).

Med tanke på framtida tipper jeg at dette fenomenet med realityromanen kommer til å bli stadig råere og jævligere. Nå lønner det seg rent økonomisk å bruke ikke-fiktive personer som råmateriale, samtidig som kunstnermytene oppmuntrer til det. Etikken i dag er hjemløs. De faste referansene er ikke lenger tydelige.

Det betyr at hver forfatter, før han eller hun publiserer, må holde dom over seg selv.