Utlufting i islams hus

Blant innvandrere med muslimsk bakgrunn finnes mange stemmer, en av de kraftigste og mest interessante tilhører norsk-irakeren Walid al-Kubaisi. «Halvmånens hemmeligheter» er et dels vemodig, dels polemisk oppgjør med barnetroen.

Dette er en modig bok - ikke først og fremst fordi forfatteren tidligere er blitt truet og overfalt på grunn av sine frimodige avisartikler om islam, men fordi det skal mot til å rokke og til dels sprenge de selvfølger og sannheter man er vokst opp med.

Historisk reise

Gjennom åtte brev stilet til faren tar al-Kubaisi oss med på reise i historien, til islams røtter og Profetens liv. Det dobbelte farsoppgjøret danner en mellomting mellom roman og essayer og flettes sammen med forfatterens egen biografi.

Mellom forklaringer og utredninger om Muhammed og hans samtid, forteller al-Kubaisi episoder fra sin egen barndom og ungdom, og om flukten fra Irak via Syria og Libanon til Norge.

Vi får høre hvordan han som seksåring kom til å overvære en steining i Saudi-Arabia, hvordan han ble torturert i fengselet, han skildrer lesningen av «Markens grøde» i Libanon og det tvetydige møtet med Norge og Vesten.

Rousseau

Selv om «Halvmånens hemmeligheter» i første rekke retter seg mot islams dogmatiske forstokkethet, skjønnmaler ikke al-Kubaisi Vestens virkelighet. Han siterer den syriske filosofen Sadik al-Azm om at Vesten alltid har foretrukket å eksporte produkter og teknologi framfor «den virkelige rikdommen:

Menneskerettigheter, ytringsfrihet, borgerrettigheter, demokrati». For egen regning legger al-Kubaisi til at Voltaire, Ibsen, Descartes og Rousseau er menneskehetens læremestrer, mens Reagan, Bush, Thatcher og Major representerer kapitalismens ideologi.

Al-Kubaisi ønsker at også mennesker som er født innen den muslimske kulturkrets skal nyte godt av de rettigheter som nå er formulert i Vesten, men som i sitt vesen er universelle. For at så skal skje, må Profetens liv og åpenbaringer konfronteres med en kritisk bevissthet. Bevæpnet med et vell av sitater fra Koranen, Bibelen, europeiske og arabiske kilder er det akkurat dette al-Kubaisi gjør.

Oppgjør med fortida

Til tider kan vi nok merke spor av den egenartete og ensidige polemikken som kjennetegner et oppgjør med egen fortid, til tider kan også hans «lærestykker», enkle dialoger og fortellinger fra nåtida, virke litt overtydelige eller ikke helt troverdige, som når han forteller om en norsk kvinnelig politiker som satte seg til å tisse på gata i Paris og fortalte al-Kubaisi at alle muslimske kvinner i Norge burde gjøre det samme.

Og for å bli ferdig med innvendingene: Enkelte steder skjemmes teksten av gjentakelser, språket kunne med fordel ha vært striglet forsiktig i forlaget. Men alt i alt viser al-Kubaisi seg som en språkkunstner, og da ikke bare målt mot de 12 årene han har vært i Norge.

Barnetroen

Boka domineres av en vemodig og poetisk tone. Det er faren som er adressat, sønnen vil vise at han er en god sønn, en som ser «ærlighet som en dyd og løgnen som en last», slik faren i sin tid formante ham. Han vil være ærlig mot faren og fortelle hva han tror og mener.

Han har bevart en flik av barnetroen og har den største respekt for Muhammed som menneske og strateg. Men at han hadde åpenbaringer, vil ikke sønnen lenger gå med på. Til det passet koranversene altfor godt til Muhammeds egne ønsker og interesser - ikke minst når det gjaldt hans seksualliv.

Profeten sees i et lys som for den troende nok fortoner seg som det dypeste mørke, men som al-Kubaisi overbevisende forklarer at må til, dersom islam for eksempel skal overleve i en verden der kvinnene ikke bare er hustruer og fødemaskiner, men likeverdige mennesker. Al-Kubaisi glemmer likevel ikke at Muhammeds kvinnesyn representerte et framskritt i samtida. I våre dager er det imidlertid verken tidsmessig eller menneskevennlig.

Al-Kubaisi skriver i den religionskritiske tradisjon vi blant annet kjenner fra Ernst Renan og Lev Tolstoj. Her hjemme har vi hatt Helge Krogh, Arnulf Øverland og Jens Bjørneboe, for å nevne noen.

Koranen og troen

Uansett om man er enig eller uenig med Walid al-Kubaisi i hans tolkninger av Koranens grunnlag, reiser han spørsmål som må diskuteres. Det er bare på forstandens spørrende og kritiske grunnlag vi kan møtes, uavhengig av de trosoppfatninger vi måtte knytte an til privat, men som vi må risikere at endres i møte med andre.