BOK: I en viss forstand er en anmelder en annerledes leser. En roman leses i ett strekk, i løpet av noen etterfølgende dager. Det er en konsentrert og intens lesemåte. Den kan medføre at anmelderen opplever en roman som monoton (eksempelvis), mens en leser som har lengre avbrekk i lesningen, dager og uker, ikke vil erfare dette. Det er en forskjell som ikke diskvalifiserer noen av lesningene. Men det er en forskjell.

Utmattende

Pål Gerhard Olsens nye roman er ikke monoton. Derimot er den lett utmattende. Det er en roman som krever pauser. Den er omfattende – i bruk av ord, bilder og dramatiske vendinger. Dramatisk er faktisk en forsiktig betegnelse av romanen. Underveis melder derfor tvilen seg om det er for mye av for mye. Summen av inntrykkene peker likevel én vei: «I den røde solas lys» er en rik og velgjort kunstnerroman.

William vokser opp i et kunstnerhjem ved englandskysten på 1930-tallet. Faren komponerer, moren synger. Ofte forsvinner hun i dager av gangen. Da leter William etter henne. Han elsker og hater moren, hun er sola han kretser om, like livsnødvendig som fortærende: «Han kan ikke nå henne, og han kan ikke komme bort fra henne. Der står han. På stedet hvil.»