Utmattende kraftprestasjon

Forfatteren nekter seg lite i denne fascinerende mursteinsromanen.

BOK: I en viss forstand er en anmelder en annerledes leser. En roman leses i ett strekk, i løpet av noen etterfølgende dager. Det er en konsentrert og intens lesemåte. Den kan medføre at anmelderen opplever en roman som monoton (eksempelvis), mens en leser som har lengre avbrekk i lesningen, dager og uker, ikke vil erfare dette. Det er en forskjell som ikke diskvalifiserer noen av lesningene. Men det er en forskjell.

Utmattende

Pål Gerhard Olsens nye roman er ikke monoton. Derimot er den lett utmattende. Det er en roman som krever pauser. Den er omfattende – i bruk av ord, bilder og dramatiske vendinger. Dramatisk er faktisk en forsiktig betegnelse av romanen. Underveis melder derfor tvilen seg om det er for mye av for mye. Summen av inntrykkene peker likevel én vei: «I den røde solas lys» er en rik og velgjort kunstnerroman.

William vokser opp i et kunstnerhjem ved englandskysten på 1930-tallet. Faren komponerer, moren synger. Ofte forsvinner hun i dager av gangen. Da leter William etter henne. Han elsker og hater moren, hun er sola han kretser om, like livsnødvendig som fortærende: «Han kan ikke nå henne, og han kan ikke komme bort fra henne. Der står han. På stedet hvil.»

Ardennene

Det er hun som er grunnen til at William senere, i 1944, kjemper på tyskernes side i Ardennene. Og det er hennes fortjeneste at han søker inn i skuespillerkunsten, for å komme bort fra seg selv og dermed henne. William reiser til etterkrigstida New York og får plass ved det berømte The Actors Studio.

Dette er et mikroskopisk riss av alt som foregår i romanen, som etter hvert spinner seg tilbake til dulgte hendelser i fortida. Til morens forhold til Williams morfar; smeden som antar guddommelige proporsjoner i datterens blikk. Historien begynner her, på et jernverk på Sørlandet. Og det er her Williams reise slutter, etter at han rotløst har beveget seg i mange landskaper. Han har misjonert med moren i Argentinas regnskog, tolket roller på Broadway og i Hollywood, levd og elsket på en farm i Kansas og et gods i Danmark. Spilt med Brando og ligget med Dietrich.

Olsen nekter seg lite. Dramatikken som preger personenes liv er ikke måtelig. Her er bestialske sjalusidrap, farsdrap og mafiadrap. Incest, overgrep og dødslengsel. Alt formidlet i et uhyre trygt språk, nærmest lytefritt, men som i billedbruk kan tippe over:

Flyter ut

«Tåken er til å ta på. Det nærmeste han kommer en dyne. Den er så tykk at den tvinner seg rundt hendene hans som taukveiler […] Den er en kald frakk som har hengt ute om natta».

Tåka knyttes til dyne, taukveiler og en kald frakk, med resultatet at bildet flyter ut. Eksemplet er ikke unikt. Også romanens replikkvekslinger lider under en gåtefullhet som stedvis grenser til det manierte og fullstendig tåkelagte.

Innvendingene overskygger imidlertid ikke at dette er en imponerende roman, med sitt tilfang av historier og skjebner, i sin mangfoldighet og kontroll.

Lillelordske William er en karakter man kan grunne lenge på. Det store spennet i ham, og i alt det Olsen skriver om, gjør boka fascinerende.

Les og døm selv!