Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Utmerket fantasy-roman

Thor Heyerdahl har skrevet en glimrende fantasy-roman om Norges første historie, mener Dagbladets anmelder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Boka handler om hvor deler av den norske befolkningen kom fra, og er et stykke ekte opphavsmetafysikk. Forfatterne mener å vite at Odin var et menneske og den første kongen i Skandinavia, og at han kom hit fra et helt bestemt sted ved Volgas utløp. Odin dateres til om lag år 60 f.Kr., og han dro til Skandinavia etter at hans folk ble fordrevet av romerne og ble stamfar til den norske kongeslekta. Dette har Heyerdahl og Lillieström kommet fram til ved å ta Snorre på ordet. Resultatene av forfatternes spekulasjoner bunner i brudd med tre klare og hevdvunne prinsipper for sakprosa.

De slutter ustanselig fra mulighet til virkelighet. Dette er Heyerdahls spesialitet. Men at det er mulig å drive fra et sted til et annet på en flåte, beviser ikke at mennesker i ei fjern fortid har gjort det samme.

Analogislutninger

Analogislutninger benyttes hyppig, hvis noe har likhetstrekk, betyr det at det er det samme fenomenet som foreligger. Et eksempel: Håvamål og versene som kalles Runatal blir tolket: «Jeg vet at jeg hang / på det vindomsuste tre / ni hele netter /». Det vindomsuste treet som Odin henger og dingler i, hevdes å være «symbolsk for hans eget stamtre.» En ganske fantasifull tolkning. Ustanselig slås det fast at likheter «er for store til at det kan være tilfeldigheter». Men likheten mellom treet Odin henger i og en slekts stamtre forutsetter at stamtre var et innarbeidet ord den gangen.

Tesemestere

Forfatterne er mestere i å formulere teser som det verken er mulig å bekrefte eller å avkrefte, eller når de får bekreftet en eller annen detalj, betraktes det uten videre som stadfestelsen av en svært generell hypotese. Arkeologiske funn på et sted som angivelig skal være anvist av Snorre, beviser verken at Snorre er etterrettelig på dette nivået eller at Odin skulle ha vært den første i kongerekka. Et eksempel: «Da måtte han på ny vente på full nordenvind mens landet der bøyer seg sørover eller havet går innover i landet, han visste ikke hvilken av delene. Derpå seilte han sørover langsetter landet, så langt han formådde å seile på fem døgn. Da møtte han langt der oppe en stor elv og seilte innover landet.» Om denne beskrivelsen som legges i munnen på kong Alfred, heter det at det er «Nord-Europas første reisebeskrivelse som stemmer i detalj med dagens geografi». Hvordan kan en sånn beskrivelse stemme i detalj, når den ikke inneholder en eneste detalj?

Samme resultater

Disse tre tenkefeilene kombineres gjerne, og blandes med ignoranse for anerkjente hermeneutiske prinsipper for tolkning av fortid, tekster og gjenstander som først og fremst er bærere av mening og en tilsvarende naiv aksept av naturvitenskapelige bevis i form av ulike laboratorietester.

Siden det i grunnen bare er å ta Snorre på ordet og å komme i kontakt med de rette instituttene og akademiene i utlandet, hvordan forklarer Heyerdahl og Lillieström at arkeologer og historikere ikke for lengst har kommet fram til de samme resultatene som dem? I grunnen forholder det seg omvendt, det er forfatterne som kommer til de samme resultatene som for lengst er etablert, men isper dem fantastiske fenomener og millimeternøyaktighet som det ikke engang er mulig å etablere i moderne historie.

Underholdende

Forklaringen forfatterne gir, er at de andre forskerne er spesialister. Dette er en litt paradoksal forklaring, for det er i grunnen Heyerdahl og Lillieström som framstår som naive tilhengere av naturvitenskapelige bevis når det gjelder forståelse av tekster og tolkning av mening. Teorier hvor alt stemmer og hvor alle fakta føyer seg perfekt, inn er det alltid noe mistenkelig med.

Likevel er dette en imponerende, velskrevet og underholdende bok, den er formet som en dialog mellom de to forfatterne som med et snedig triks opphever tidsdimensjonen og lar både Snorre og kong Alfred og andre kilder og fortolkere komme til orde i en sydende blanding.

I virkeligheten har Heyerdahl og Lillieström skrevet en utmerket fantasyroman isprengt passelige doser New Age om opphavet til Norges kongeslekter. Hvorfor i all verden insistere på å være vitenskapsmann, dette ligger ikke tilbake for «Ringenes herre». Det er bare å løfte på hatten for denne bragden av en mann født i 1914!

UNDERHOLDENDE: Thor Heyerdahl og Per Lillieström har levert ei velskrevet og underholdende bok. Både Snorre og kong Alfred kommer til orde. I virkeligheten en fantasyroman ispedd passelige doser New Age, mener vår anmelder.
Hele Norges coronakart