LEDIG STILLING: Høyesterettsjustitiarius Tore Schei går av og skal få en etterfølger. Her er han i forbindelse med Høyestretts 200- års jubileum. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix
LEDIG STILLING: Høyesterettsjustitiarius Tore Schei går av og skal få en etterfølger. Her er han i forbindelse med Høyestretts 200- års jubileum. Foto: Terje Bendiksby / NTB ScanpixVis mer

Utnevnelsen av ny justitiarius bør ikke skje i dølgsmål

Om noen uker skal ny høyesterettsjustitiarius utnevnes. Et demokratisk krav bør være at det skjer i størst mulig åpenhet.

Kommentar

For dem som står utenfor det juridiske fellesskapet, har Høyesterett vært den usynlige statsmakten, skriver jussprofessor Ragna Aarli i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. Høyesteretts vel 200-årige historie er fortellingen om en statsmakt som åpnet seg langsomt for mediene og den allmenne offentlighet.

I dag er dette forholdet historie. Det henger sammen med både internasjonale og nasjonale endringsprosesser. Stikkord er menneskerettighetene, EU, EØS og den generelle internasjonaliseringen. Samtidig har Høyesterett nasjonalt fått en fornyet og utvidet funksjon i forholdet til de to andre statsmaktene gjennom den grunnlovbestemte plikten til å prøve hvorvidt politiske beslutninger er i samsvar med Grunnloven og internasjonale forpliktelser. Et tredje utviklingstrekk har Høyesterett stått for selv: Siden 1990-tallet er retten blitt en prejudikatdomstol, den skaper normer som peker framover. Retten bidrar dermed til samfunnsstyringen.

Alle de tre utviklingstrekkene har utvidet Høyesteretts makt. Den er større grad blitt et politisk organ.
En naturlig følge av denne utviklingen er at offentligheten krever innsyn i både rekrutteringen av dommere og de prosessene som fører fram til domsslutninger. Mediene vil vite hvordan makten blir utøvd.

Det var justitiarius Carsten Smith som åpnet slusene da han ved åpningen av Høyesteretts Hus i 1996 uttalte at domstolene måtte «trekke de fulle konsekvenser» av det mediesamfunnet de var en del av. Høyesterett skulle bli en mer åpen institusjon overfor samfunnet. Denne holdningen er videreført av hans etterfølger Tore Schei, som har slått dørene opp på vidt gap og invitert både til pressekonferanser, seminarer, foredrag og åpent hus for allmennheten. Ved sin avgang har han varslet at han ønsker å etablere en ordning med strømming på nettet av alle saker Høyesterett behandler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om det er liten grunn til å tro at folk flest vil ta i bruk denne mulighet slik de nå lytter til David Bowie, forteller det om den tredje statsmakts vilje til dialog med den fjerde, men også om en dypere respekt for domstolens demokratiske funksjon. Som rettens historiker, professor Jørn Øyrehagen Sunde nylig formulerte det: «Vi må spørje oss ... korleis vi kan sikre ikkje berre effektivitet i domstolsbehandlinga, men også openheit og innsyn, høve til påverknad».

Stilt overfor denne holdningen hos Høyesterett selv, er det underlig og beklagelig at justisminister Anders Anundsen holder seg til 1800-tallsprinsipper når det gjelder selve utnevnelsesprosessen. Som rettens administrative leder og rettspolitiske ledestjerne både symbolsk og reelt, er stillingen som justitiarius på linje med statsminister og stortingspresident. Prosessen bør derfor være så gjennomsiktig som mulig.

Men statsråd Anundsen gjør sitt beste for å holde kortene tett inn til brystet. I stedet for innstillingsrådet, som trer i funksjon ved dommerutnevnelser, har han overlatt til et trepersons utvalg å fungere som «rådgivere» - og dermed unndratt deres «råd» fra offentlighet. Pressens offentlighetsutvalg mener at rådgivernes innstilling bør være offentlig, og jussprofessor Johan Giertsen og stipendiat Morten Nadim ved Universitetet i Bergen har anmodet om innsyn i vurderingen. Men statsråden vil ikke engang røpe hvordan han vil forholde seg til Stortinget før utnevnelsen skjer.

Det er vel kjent at kandidatene har ulike rettspolitiske syn. Professor Hans Petter Graver mener retten bør være tilbakeholden når det gjelder bruk av internasjonale rettskilder, mens dommerne Arnfinn Bårdsen og Jens Edvin Skoghøy har motsatt syn. Og med dommer Toril Øie vil retten få sin første kvinnelige justitiarius.

Utnevnelsen vil derfor få et politisk preg som en justitiariusutnevnelse knapt har hatt siden Venstre satte sitt preg på retten etter 1884. I en slik situasjon er det et paradoks at en statsråd fra Fremskrittspartiet tar et skritt tilbake når det gjelder åpenhet. Stillingen som justitiarius er i dag for viktig for folk flest til at en liten og snever gruppe jurister skal ha hånd om en lukket ansettelsesprosessen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook