KUNNSKAP: Tiltaksforskningen bør mane politikere til økt edruelighet i barne- og barnevernspolitikken, skriver artikkelforfatter. Foto: Sasa Prudkov / Shutterstock / NTB scanpix
KUNNSKAP: Tiltaksforskningen bør mane politikere til økt edruelighet i barne- og barnevernspolitikken, skriver artikkelforfatter. Foto: Sasa Prudkov / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Utenforskap:

Utopier i barnepolitikken

Vi er ikke tjent med liberal likegyldighet. Men politikk bygd på utopier er verre.

Meninger

Inga Marte Torkildsen og Bård Standal fortjener takk for en ualminnelig opplysende kronikk i Dagbladet 25.8. Resultatene fra den amerikanske Adverse Childhood Experience (ACE) studien er framstilt på en svært sannferdig og pedagogisk måte i all sin bitre gru. Forfatterne fortjener også takk fordi de så tydelig advarer oss mot offerforklarende og liberal likegyldighet, og tydeliggjør at vi skal møte medmennesker som er skadet av sine oppvekstvilkår med respekt og ekte medmenneskelig interesse. De fremhever med rette at de selvkrenkelser som ofte følger i kjølvannet av barndoms- og ungdomskrenkelser er fortvilede men feilslåtte mestringsforsøk. Gjennom ekte interesse og uforbeholden personlig respekt kan vi hjelpe våre medmennesker til alternativ og positiv livsmestring.

Allikevel er det grunn til å gjøre kronikk-forfatterne oppmerksom på en logisk brist. Når ACE-studien finner en tilskrivbar risiko for rusproblemer av krenkende opplevelser i barndommen på mellom 30 og 50% betyr ikke det det samme som at hvis vi gir 10 barn en traumefri oppvekst vil vi forebygge 3 til 5 tilfeller av rusproblemer i voksen alder. Tilskrivbar risiko er en statistisk størrelse i befolkningsstudier og sier ingenting om hvilke effekter vi kan forvente oss av tiltak i barnepolitikk, i barnevernstiltak eller fra tiltak i skole og familier.

Hvis forfatterne ønsker at barnepolitikken skal være kunnskapsbasert, må de finne dokumentasjon fra tiltaksforskning, såkalte intervensjonsstudier. Observasjoner fra befolkningsstudier hjelper oss svært lite. Dersom ACE-studien misforstås slik forfatterne gjør, er jeg redd at det kan gi næring til autoritære og lite gjennomtenkte utopier. Det tror jeg ikke forfatterne har som intensjon.

Dessverre er resultatene av tiltaksforskning langt mer beskjedne enn det kronikken bebuder. Denne forskningen står også til dels i motstrid til det som er gjengs praksis i barne- og barnevernspolitikk. Det er ikke dokumentert at tvangsovertakelse av omsorg til fosterhjem er et ubetinget gode. Det er ikke dokumentert at støttetiltak med avlastningshjem og andre kompenserende tiltak bedrer utsiktene for barn og foreldre. Derimot er det rimelig godt dokumentert at kompetanse- og utviklings-støttende tiltak for å bedre foreldres omsorgskompetanse har effekt både på barns og foreldres helse og mestring.

Det er også god dokumentasjon på at mennesker med krenkelseserfaringer kan hjelpes med psykologiske metoder bygd på aksept, empati og alternativ mestring av livsutfordringer. Når behandlere inviterer til unnvikelse og bygger opp om utopier om at livet kan gjøres traumefritt, forsterkes oftest problemene.

Tiltaksforskningen bør mane politikere til økt edruelighet i barne- og barnevernspolitikken. Vi er ikke tjent med liberal likegyldighet. Men politikk bygd på utopier er verre. Hvis politikken tar mål av seg til å bli kunnskapsinformert må vi søke kunnskap fra relevante kilder.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.