Foto: Erlend Hegdal
Foto: Erlend HegdalVis mer

«Utover 1920-tallet nektes mange afrikansk-amerikanske musikere innreise til Norge»

Historien om tidlige ragtimeartister i Norge er en fortelling om diskriminering og rasehets i popmusikkens gryende barndom.

Du ser på bildet. Eller kanskje ser bildet på deg? Tre-fire svarte menn, av og til en kvinne også. Stramme blikk. Du føler de skuler rett inn i sjela di. Ansiktene er døde, eller i alle fall dødsens alvorlige. Flosshatter fra en svunnen tid, og sko som i dag hører hjemme på bowlingbane.

Det er ragtimekongene du stirrer på. En utdødd artistrase. Omreisende multikunstnere som kom til Norge allerede på siste halvdel av 1800-tallet, hundrevis av dem gjennom årenes løp. Selv om vi ikke alltid var like imøtekommende, så endret de norsk musikk for alltid.

«Det er trist, men sant, en jazzbande bestaaende av fire negre og et menneske maatte der altsaa til for aa skape den intense kaféstemning, som vi liker aa kalle europeisk». (Dagbladet, 1921).

Nytt kapittel

Historien om tidlige ragtimeartister i Norge er en fortelling om jazzens forhistorie, framvekst og seiersgang. Men også historien om diskriminering og rasehets allerede fra popmusikkens gryende barndom.

Artikkelforfatter Steinar Solås Suvatne er journalist i Dagbladet.
Artikkelforfatter Steinar Solås Suvatne er journalist i Dagbladet. Vis mer

En fersk doktoravhandling fra Universitetet i Oslo viser disse artistenes kvalitative betydning og kvantitative størrelse. De kom til Norge i hopetall, reiste fra tettsted til tettsted i månedsvis. Ny kveld, ny spillejobb.

Det er Erlend Hegdal som har skrevet avhandlingen. Her skriver han om den tidlige afrikansk-amerikanske populærmusikken, altså ragtime, som ble kimen til jazzen. Ragtime la strukturelle føringer for den seinere institusjonaliseringen av popmusikken. I fem år har Hegdal dokumentert reiser, konserter og musikerskjebner i tusentall og hans dom er klar: Vi må tilføye et kapittel til norsk musikkhistorie.

«I only wish the United States of the Southern part of it was 1-100 part as kind to its citizens, as Norway and Sweden, is to its colored citizens». (Nellie Davis, Chicago Defender 1910).

«Negerkomikere»

Da Robert E. Lee kapitulerte for Nordstatene i 1865 ble hundretusener av amerikanske slaver plutselige frie menn og kvinner. Mange av dem kastet lenkene, plukket opp et instrument og vendte snuten mot et kontinent med større muligheter for svarte mennesker: Europa. Kanskje ante de at samfunnet neppe ville slutte å behandle dem som møkk bare fordi en myrdet president i Washington D.C. opphevet slaveriet.

De omreisende afrikansk-amerikanske artistene i Europa utgjorde et imponerende bredt spekter av musikalsk variasjon; «negerkomikere», konsertsangere, messingblåsere, dansere og revygrupper.

Så tidlig som i 1870-åra nådde de Skandinavia og Norge, og ble blant de første svarte menneskene våre tippoldeforeldre så i levende live. Artistene opptrådte på alt fra de store hovedstadsvarieteene som Tivoli og Eldorado, til de mest grisgrendte strøkene landet rundt.

««Rett som det var, gikk den vaskeekte apen i henne»» Fredriksstad Blad, 1933

Mens det er velkjent at jazzen ble introdusert i Norge ved inngangen til 1920-tallet, har den afrikansk-amerikanske musikkens tilstedeværelse i det norske samfunnet i tiåra før dette i praksis vært et uutforsket felt. Det er denne innholdsrike fortellingen som ifølge Hegdal gjør en omskriving av norsk musikkhistorie nødvendig.

«Hun var eventyrlig flink til å følge lydene med de unaturlig lange benene og armene, og enkelte ganger sang hun med noe som vi kunde si var en sprød liten stemme, og som noen sa var søt. Men så, rett som det var, gikk den vaskeekte apen i henne, og da kunde hun intet annet enn å vrikke enda mer på sig, og gurgle fram noen stygge lyder, og sette ut baken». (Fredriksstad Blad, 1933).

Ingen bomullsgårder

Lukk øyene. Tenk på Moldejazzens parader, før du stiller klokka 120 år tilbake i tid. Søvnige kystbyer, regntunge bondesamfunn, som lyses opp av en gruppe svarte menn fra USA. De spaserer av ferja mens de spiller til dans. Famlende fant de veien til nærmeste bygdehus, tenk på oppstandelsen det må ha satt i gang.

Og selv om mange nok likte det de hørte, var det langt fra alle som satt pris på det de så.

«Den afrikanske niggertrippen er (...) kun en pludselig perversitet, en burlesk afart, et menageriprodukt fra abe-burene». (Ukjent avisartikkel).

Norge var et land uten bomullsgårder og benker forbeholdt hvite, men det har likevel aldri vært spesielt enkelt å være annerledes mellom bakkar og berg. Hegdal har samlet flere titalls avisutklipp som viser hvordan selv de veldannede og borgerlige journalistene med utilgivelig letthet skrev om «apekatter», «negere» og «niggermusikk». Hegdal sier han ofte satt med hakeslepp mens han bladde seg gjennom gamle aviser, også Dagbladet.

Nektes innreise

Utrolig nok eskalerte fremmedfrykten og rasismen nærmest i takt med frekvensen av afrikansk-amerikanske artister i Norge. For det skjer noe med den norske folkesjela i åra fra 1920 og framover mot krigen. Meningene vi snart skulle krige mot, dø for, og stolt hate i de 70 åra som fulgte, fantes det også rikelig av her.

««Uansett om du ikke liker jazz må du spørre deg hva verden egentlig hadde vært uten moonwalk?»»

Skottende blikk på dem mørkere pigmenter, spesielt om de var flinkere enn oss i noe. Utover 1920-tallet nektes mange afrikansk-amerikanske musikere innreise til Norge. Norske jobber, i dette tilfellet spillejobber, var for nordmenn, ble det sagt. Har du hørt det før, kanskje?

I 1933 nektet Centralpasskontoret til og med Louis Armstrong adgang til kongeriket.

«En neger av hans kaliber burde for anstendighetens skyld ikke ha lakksko og grå gress. Latterlig! Han har vunnet sin berømthet ved å finne noen få ineksisterende toner på en trompet. Nu kan det jo være at det ikke er så helt lett, men derfor er det ikke noen kunst, og stygt var det i alle fall. Nei, la oss få slippe noe slikt i Aulaen». (Tidens Tegn, 1933)

Ja, la oss få slippe noe slikt. Forbudstida og rop om dansemusikkens kobling til frisluppen seksualmoral og rusmidler, gjorde livet surt for jazzmusikerne, forklarer Hegdal. Etter hvert skrives også Darwin og raselære inn i ligninga - da gikk det fra surt til jævlig.

Nektet Armstrong

Det finnes heldigvis lyspunkter. Dagbladet-journalist Marie Fearnley satte himmel og jord i bevegelse da Armstrong ble nekta innreise i 1933, og viet atskillig oppmerksomhet til både saken og artisten. Hegdal krediterer henne nærmest alene for å ha snudd vedtaket og sikret nordmenn en smakebit av hva en hel verden snart skulle falle pladask for: Armstrongs trumpet. Uten Fearnley og Dagbladet, ingen Louis Armstrong til Norge, sier Hegdal.

«Armstrongs spøkefulle lille jazzband vil så langt fra være noen konkurrent til vårt alvorlige Filharmoniske orkester, de åtte unge menn vil utelukkende oppfylle to misjoner her, å glede publikum og samtidig gi hjemlige jazzmusikere ny inspirasjon». (Dagbladet, 1933).

De fleste artistene endte livet like fattige som de begynte det. Noen ble riktignok stjerner, men de tilhører unntakene. Geo Jackson var mannen som fikk Hegdal til å fatte interesse for denne historien. Jackson var utøver av såkalt sanddans, en forløper til Michael Jacksons berømte moonwalk. Han strødde sand på gulvet, og selv om det så ut som han gikk framover, beveget hans seg egentlig bakover, til jubel fra et fascinert norsk publikum. Jackson etterlot seg også to danske koner og et stort murhus i København. Han ble stjerne i sitt miljø.

Hvordan har historien om de første afrikansk-amerikanske artistene i Norge forblitt så ukjent? Hegdal tør ikke tippe, men trolig har det sammenheng med at musikken kom før opptaksmuligheter. Musikktradisjonen jazzen springer ut av er i all hovedsak udokumentert i lydkilder. Av det varige fotavtrykket jazzen satt i vår musikkhistorie er minst et par av tærne ragtime.

Uansett om du ikke liker jazz må du spørre deg hva verden egentlig hadde vært uten moonwalk? Grå og trist min venn, fryktelig grå og trist.