Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Utøvere med vitalitet

En eksplosjon av vitalitet.

CD: Klangen fra hammerklaveret har en umiskjennelig stumfilmkarakter, som bringer inn andre utfordringer for lytteren - og utøveren! - enn de gjengse problemene rundt bruken av såkalte autentiske instrumenter. Dette raset av assosiasjoner, som går helt på kryss og tvers av de vanlige historiske linjene fra komponist til lytter, tror jeg de fleste har en føling med, selv om det aldri snakkes om det.

NOEN PIANISTER møter situasjonen med å bli ekstra

pietetsfulle overfor notebildet - og får musikken til å

høres mer ut som stumfilmmusikk enn andre! Men de

beste er de som tar utfordringen på strak arm, de som vet å drive energien i været og få instrumentet til å spille opp i all sin egenart slik at musikken og klangen formelig eksploderer, som det mest kunstferdige fyrverkeri.

ANDREAS STAIER er en slik musiker. Og på ut-

givelsen av Haydn-sonater, med Freiburger Barockorchester på Harmonina Mundi, blir det full klaff, også fordi musikernes entusiasme forløser esset som Haydn bærer i ermet, og alltid vet å spille ut i akkurat rett tid.

På en måte handler det om musikalsk vidd, om å se Haydns musikalske humor for alt det den er verd. Og

veien inn til den går via en føling med Haydns musikk som et overflødighetshorn. Selv om virkemidlene brukes med den ytterste presisjon, er det alltid som om det

bugner av dem, som på et overdådig fruktfat.

STAIER ER IKKE minst rytmisk oppfinnsom, og makter

å gi vitaliteten fritt løp gjennom alle de tre sonatene. Men han er også omhyggelig nok til å få hammerklaverklangen til å åpne seg i eminent timing med rytmikken.

Og så har han Freiburger-orkestret helt på lag, et av

de spenstigste originalinstrumentbandene på banen

akkurat nå. Da svinger det av Haydn, som av få andre.

Vitalitet preger også HÉLÈNE GRIMAUD , når hun

tar klaveret fatt. Akkurat nå er hun ute på Deutsche Grammophon med en recital, viet Chopin og

Rachmaninov. Og den går utapå det store grosset av utgivelser med nettopp disse komponistene, fordi hun

sporer opp, og formelig dyrker, det tvetydige hos komponistene. Hør på Chopin-tolkningene hennes og hvordan hun legger en nærmest rytmisk ambivalens inn i foredraget, som får lagene i Chopins musikk til å gni og gnu seg mot hverandre i velvære. Eller hør hvor flott hun

profilerer Rachmaninov, uten at han noen gang drives over i det patetiske. Chopin og Rachmaninov med fransk raffinement og dyp musikalsk forståelse for hvorfor

denne musikken aldri går helt opp i sitt populære rykte. Det er ingen dårlig bedrift for en ung pianist.

ANGELA GHEORGHIU trenger ingen introduksjon, når hun lanserer en CD med lutter Puccini. Men det blir ikke drømmeplata. For ingenting er mer forgjengelig enn velklangen til de store stemmene, og på denne utgivelsen fornemmer vi slitasjen i klang som vi vet alltid kommer. Jeg sier med omhu «fornemmer», for det er ikke mer, og hennes lydhørhet for uttrykket hos Puccini er intakt. Men som helhet klinger det like fullt med et anstrøk av noe trist, som ikke hører musikken til, og som minner om hvordan sødmen i musikken er en høyst forgjengelig ting.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media