Utøveren som omdreiningspunkt

Lysende klarinettspill.

The Nash Ensemble Terning4 W. A. Mozart: Klaverkvartetter K 478 & K493 ASV Solid samspill.

Sinikka Langeland Terning2 «Starflowers» Arve Henriksen, Trygve Seim, Anders Jormin, Markku Ounaskari ECM Forfeilet som Børli-fortolkning.

CD: Treff en god musiker hjemme, og det er som om også komponistene som skriver for ham selv blomstrer opp.

Og klarinettisten Rolf Borch er en eksepsjonell musiker.

Det hører vi til fulle på dobbelt-CD’en hans på Aurora,

der han spiller solo, hele utgivelsen gjennom.

Det holder i massevis. Og som alltid hører du det med en gang, i selve tonedannelsen. Han behersker hele registret, og ikke minst overgangene mellom de ulike nivåene på det mest sømløse. Og da er klarinettklangen noe av det mest sanselige som finnes.

Det er verker her som spiller på grensen til det hørbare, som Helmut Lachenmanns «Dal niente», der stillheten utenfor klangen som klarinetten går inn og ut av, er en del av uttrykksregistret. Pass bare på at omgivelsene du lytter i er dørgende stille, ellers går du glipp av den grunnleggende erfaringen av å balansere på en terskel.

Ellers synes jeg det er noen av de norske verkene på utgivelsene som lyser sterkest. Det gjelder i særklasse Magne Hegdals «Paysage». Det er komponert som en del av et par (slik tradisjonen har vært siden barokken), der den fritt formede satsen i «Paysage» står sammen med sin andre halvpart, den strengt konstruktivistiske «Aleatory Construction». Selv om sammenstillingen fungerer i seg selv, så er det den slående vakre utformingen av den frie klarinettsatsen som nesten tar pusten fra deg.

Det gjelder både for komponisten og for musikeren.

Mark Adderlys lille riss, «Drawings», klinger velbalansert og presist, slik også Lyder Kahrs frie spill med J. S. Bachs «Wie schön leuchtet der Morgenstern» viser frem materialet fra finurlige sider.

Og så er det ikke minst Eivind Buenes «Sotto Voce», mer stillferdig enn vi er vant til å høre fra denne komponisten. Men han får mye ut av sine lavmælte sidebemerkninger også, og treffer et viktig utsnitt av Borchs uttrykksregister.

Nash Ensemble (som inkluderer Marianne Thorsen og ikke minst bratsjisten Lawrence Power) har tatt for seg to av Mozarts Klaverkvartetter, K478 og K493, på ASV. Det gjør de helt etter oppskriften, i finstilt samspill og samtidig med godt tak i energien som ulmer i verkene. Skulle jeg ønske meg noe, så måtte det ha vært litt mer uforutsigelig temperament i gjennomføringen.

Sinikka Langeland er ute med egne komposisjoner

til Hans Børli-dikt på ECM. Hun synger selv og har med seg kresne jazzmusikere som bl. a. Arve Henriksen og Trygve Seim.

Men hun lykkes ikke. Komposisjonene ligger og vaker mellom det melodiøse og det resitativiske, og klinger i lange strekk monotont og uforløst. Men noe av det verste er at de i tillegg intonasjonsmessig ofte ligger på tverke av Børlis vare språkmelodi, og nesten radbrekker teksten.

Den musikalske satsen er best når musikerne legger ut på sin helt egne ferd, bort fra Børli pg Langeland og langt inn i ECMs karakteriske soundscape. Det hører jeg gjerne på, og ganske særlig med så kresne musikere i samspill som her. Men det blir liksom feil likevel, i forhold til selve prosjektet.