Utøverkultur på øverste hylle

Musikalsk fyrverkeri

CD: Endelig inntar fiolinisten Janine Jansen platefronten i helfigur. I disse dager lanserer Decca en ny innspilling av Mendelssohns og Bruchs Fiolinkonserter, der Jansen har med seg et superlag: Gewandhausorkestret under Riccardo Chailly . Og som prikken over i-en, for alle som fikk oppleve henne under fjorårets Bergensfestspill og ergret seg over at hennes partner, i musikken og i livet, Julian Rachlin den gang spilte på et så mye bedre instrument: Til Decca-innspillingen har Janine Jansen fått låne en skikkelig Stradivarius, fra Stradivari-selskapet i Chicago.Hun satser for fullt, fra første note, og får planke. Hun spiller sofistikert nok, men ikke forfinet. For kjennetegnet i hennes spillestil er intakt: en utrolig energi, som et fyrverkeri. Og samspillet med Chailly, som strekker seg tilbake til tiden da han var sjefdirigent i hennes hjemby, for Amsterdams Concertgebouw, gir tilleggsdimensjoner til det kunstneriske resultatet. Ikke et øyeblikk legger Chally seg pent i bakgrunnen, men styrer inn mot begivenhetenes sentrum med fullt mannskap.Utgivelsen vinner på det, det er sjelden vi har anledning til å høre så mye av hva som skjer i orkestersatsen i disse to konsertene som her, og samspillet er så lydhørt at musikken tåler det, i fullt monn. Artemis-kvartetten er det også mange som har stiftet bekjentskap med tidligere i norske konsertsaler, blant annet i Risør. Nå er de ute på Virgin Classics, med en ny innspilling av Dvorák og Janácek. Artemis-kvartetten hører til strykekvartettene som spiller tett og stramt og disiplinert. Det fungerer, ikke minst i denne ekspressive musikken, fordi det får uttrykket til å stå fram så konsentrert. Når også detaljarbeidet er på plass, er det bare å glede seg.Man skulle kanskje tro at det ville ha gått inflasjon i en betegnelse som «The Voice of the Century». Men faktisk tilhører den én person, nemlig australskengelske Joan Sutherland (sammen med den italienske betegnelsen «La Stupenda») Nå har Decca håndplukket en bukett av det beste hun gjorde på plate i anledning hennes 80-års dag, i november i fjor.Det var nemlig Decca som kapret henne. Ikke fordi legendariske Walter Legge på EMI sov i timen og ikke fikk med seg det nye stjerneskuddet, som med et lyste opp musikkens firmament i en sensasjonell debut på Covent Garden i 1959, i Franzo Zefirellis oppsetning av Donizettis Lucia di Lamermoor , men fordi det rett og slett ikke var plass ved siden av Maria Callas, på samme label.Og det er nesten sensasjonelt å gjenoppleve hvor godt hun synger seg gjennom bel canto-repertoaret, som hun kultiverte til fingerspissene. Stemmen har en sjelden kraft, uten at den et øyeblikk blir rå av den grunn. Og hun intonerer så rent at det er en nytelse. Noen ganger kan man savne sensualiteten hos en te Kanawa eller den teatrale posituren hos en Schwarzkopf. Men hører man for eksempel på duettene med en ung Pavarotti, så ønsker man seg ingenting annet.