Utøvernes dilemmaer

OL i Beijing nærmer seg og media har i det siste hatt et stort fokus på brudd på menneskerettighetene i Kina. Situasjonen i Tibet har aktualisert debatten om virkningene av en boikott, og stadig ser vi at media utfordrer utøverne i forhold til temaet. Det er verdt å merke seg at tibetanernes åndelige leder, Dalai Lama, ikke ønsker en boikott av OL i Kina. I følge BBC mener han tvert i mot at OL vil være en gylden mulighet til å vise at omverdenen faktisk bryr seg om frihetsprinsippene.

De norske utøverne har i tiden før OL fått en god innføring i situasjonen i Kina, blant annet gjennom samlinger med eksterne foredragsholdere. Dette er gjort for at utøverne skal ha et bevisst forhold til hvilke utfordringer befolkningen i vertslandet opplever, og for at de skal få best mulig forutsetninger for å gjøre seg opp selvstendige meninger blant annet om menneskerettighetssituasjonen. Vår mening er at idretten kan spille en viktig rolle gjennom dialog og etablering av gode møteplasser. Det er likevel viktig å fremheve at utøverne er i OL for å prestere i sin idrettsgren. Det er denne prestasjonen som har idrettsutøverens fokus, spesielt nå i tiden rett før OL.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En av de viktigste oppgavene for undertegnede som landslagtrener er å skjerme utøverne for ytre støy, nettopp for at de skal få muligheten til kun å fokusere på egne prestasjoner.

Sven Egil Omdal, sjefredaktør i Aftenbladet, skiver i en kommentar at journalistene som er i Beijing i august ikke har kapasitet til å dekke det undertrykte Kina fra pressebussen, men at hjemmeredaksjonene kan sette lekene inn i den konteksten de fortjener. Det vil altså si at en sjefredaktør mener at hans egne journalister ikke har kapasitet til å tenke både idrett og politikk, mens hans kollegaer mener at idrettsutøverne skal klare det samme.

Det er viktig å understreke at ingen utøvere er likegyldige til det som skjer i Kina, men samtidig må det være forståelig for journalister og folk flest hvilke dilemmaer en utøver møter i forbindelse med en boikott. Vil en enkelt utøvers boikott av lekene endre situasjonen i landet? Helt sikkert ikke. «Min egen» utøver, Harald Stenvaag, kunne vært aktuell for sine åttende olympiske leker, men pga Moskva-boikotten i 1980 er han nå aktuell for sine syvende. Hvor mange sovjetrussere brydde seg om at han ikke kom til Moskva, bortsett fra de skytterne som slapp å konkurrere mot ham? Det er viktig å huske på at OL er med på å sette fokus og legge press på Kina i forhold til menneskerettighetsbrudd, et press som ellers ikke ville vært der. Derfor blir det faktisk viktig å være der, nettopp fordi nærværet setter et søkelys på overgrepene som foregår.

Jeg ønsker å be media om å sette seg inn i en utøvers situasjon. Etter å ha trent opp til 1000-1200 timer hvert år i mange år er prestasjoner og gode resultater målet for utøveren. En utøver kan best påvirke situasjonen i Kina gjennom deltagelse. Den siste tids fokus på Tibet er nettopp et eksempel på at OL har ført til et økt søkelys på Kina. Det er gjennom deltagelse og dialog utøverne best kan påvirke menneskerettighetene, ikke gjennom boikott og isolasjon.