Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

utposten

Øya Utsira har Norges rikeste fugle liv. Og landets minste ungdomsmiljø.

HAVET PISKER mot vinduene på den lille ferja som nå bare så vidt kan skimtes fra Garpaskjærkaia utenfor Haugesund. Sikten er sånn passe en tidlig morgen i januar. Meterhøye bølger gjør det vanskelig for båten å nå fram til den lille øya ute i havgapet.

På Utsira venter 214 øyboere på dagens aviser og ferskt brød.

Og en 15-åring med langt hår skulle gjerne hatt en ny gitarstreng.

-  DET ER ANDRE tider nå.

Ordfører Geir Helge Rasmussen kikker opp på bildet på veggen, på bildet av Utsiras kommunestyre i 1926. 11 kvinner og én mann. Den gangen var det damene som regjerte på øya. Aasa Helgesen var Norges første kvinnelige ordfører.

Dagens ordfører er 38 og ungkar, og hadde gjerne sett flere damer i sitt eget kommunestyre. Innbyggertallet har knapt vært så lavt som nå. Og det skorter spesielt på de unge kvinnene.

Det ser litt mørkt ut med tanke på framtida.

Det ser litt mørkt ut med tanke på ungdommen.

ALENE: Norges minste kommune har et av Norges mest brukte ungdomshus. Det hender at Jan Kristoffer Høiland (15) sniker seg ut i bua utenfor for å ta seg en røyk. Og for å tenke litt. Alle foto: Andrea Gjestvang
ALENE: Norges minste kommune har et av Norges mest brukte ungdomshus. Det hender at Jan Kristoffer Høiland (15) sniker seg ut i bua utenfor for å ta seg en røyk. Og for å tenke litt. Alle foto: Andrea Gjestvang Vis mer

-  Men jeg tror de har det fint, de som er her, sier ordføreren.

-  Utsira er et veldig godt sted å vokse opp. Det vet jeg, for jeg har gjort det selv. Kommunen satser på ungdommen, sier Rasmussen.

Han ramser opp:

-  Vi har bygd idrettshall. Vi har bygd svømmehall. Om høsten er det jo hummerfiske, det er noe de fleste engasjerer seg i. Vi har dessuten et veldig rikt fugleliv på øya. Det er mange som kikker på fuglene. Og så har vi ikke narkotika. Ikke som jeg vet, i hvert fall. Bank i bordet. Og så har ungdommen fått penger til å pusse opp loftet på den gamle skolen. Der oppe tror jeg de har det fint. Det skal være helt ferdig nå. Jeg sitter i grunn bare og venter på en invitasjon til å åpne det. Du vet, offisielt.

-  Er det noe dere savner?

Ordføreren blir stille et øyeblikk.

-  Jeg tror mange savner litt flere jenter, sier han.

-  Jeg savner dem jo selv.

UTSIRA ER ET sånt sted hvor du ikke trenger å låse ting. Det finnes ikke tyver her. Skulle noen likevel prøve å stjele bilen din, vil de ikke komme så langt. Ferja har tre avganger daglig, og feil mann i feil bil vil raskt bli rapportert.

Utsira er et sånt sted hvor det finnes én butikk, én kirke og én pub (som er åpen på onsdager og noen ganger i helgene).

Det finnes ingen kiosker, ingen kafeer. Ingen bank, ingen bensinstasjoner (kommunen har en tank med bensin hvis du skulle gå helt tom).

På skolen går det 30 elever. En klasse for barnetrinnet, en for ungdomsskolen. Da den unge rektoren selv gikk på samme skole, besto ungdomsskolen av ni gutter og ei jente. Jenta er i dag skolens sekretær, og har fått sine gamle lærere som kolleger.

Utsira har ikke politi. Lensmannen på Karmøy var der en gang for å drive en kampanje mot fyllekjøring. Han skal etter planen snart ta turen tilbake for å drive en kampanje mot kjøring uten bilbelte.

-  Vi får se, da. Han blir jo så sjøsyk hver gang han kommer ut hit, sier ordfører Rasmussen og ler så han rister.

-  Vi er vant til å klare oss selv her ute.

NOEN HUNDRE METER fra ordførerkontoret står Tor Ingve Austrheim (24) alene i et stort hvitt hus og dypper malingkosten i et spann. I selskap med en gammel radio gyver han løs på en ny vegg. Han har bestemt seg nå. Det blir Utsira på ham, i hvert fall i noen år. Skolen i Haugesund er unnagjort. Nå er han matros på en oljetanker. Seks uker på, seks uker av.

-  Det er noe med lufta her ute. Naturen og havet. Friheten. Det er her jeg hører til. Dette er hjemme .

Han kikker opp.

-  Kaffelattehvitt. Blir det ikke fint?

Utsikten fra det gamle huset er formidabel. Nordsjøen ligger der, rett utenfor stuevinduet. Tidligere var det Tor Ingves oldeforeldre som holdt til i huset. Nå har 24-åringen overtatt.

I starthjelp har han fått 100 000 kroner av Utsira kommune. Til gjengjeld forplikter han seg til å bo her i minst fem år.

-  Jeg vet ikke om det blir så mye lenger. Jeg vil jo ikke bo alene resten av livet, sier han.

SKOLEN ER AKKURAT ferdig og de eldste elevene har dratt opp til den gamle skolebygningen, til ungdomshuset, det som de har pusset opp selv. Det står et biljardbord der, de har PlayStation, dvd, stereoanlegg og kjøkken.

Nå spiser de potetgull og ser på «MacGyver». Hva mer kan man ønske seg en tirsdag ettermiddag? Det er ingen som tenker på at parabolen ble slått ut av lynet lenger.

-  Vi har fått litt hjelp av de voksne, men ellers har vi gjort det meste selv, sier Jan Kristoffer Høiland (15).

Han sitter i sofaen sammen med kompisene Benjamin Sandmo (13), Steffen Skare (15) og Håkon Haugland Austrheim (15).

-  Av og til lager vi pizza. Eller nudler, sier Benjamin.

-  Av og til sitter vi bare her og henger. Eller spiller et spill. Eller ser på tv. Ofte er vi her i timevis.

Det er stort sett ungdomsskoleelevene som pleier å være i den gamle skolebygningen. De er ti totalt. Åtte gutter og to jenter. I helgene får de noen ganger selskap av de fem sirabuene som har flyttet til Haugesund for å gå på videregående.

-  Men det er ikke alltid de gidder å være her. Av og til stikker de bare hodet innom, og så går de igjen, sier Benjamin.

-  De har vel blitt for kule for oss nå som de har flyttet til byen.

DET HENDER det kan bli litt skummelt der oppe i den gamle skolebygningen, forteller guttene. Særlig hvis man er der alene, når det er mørkt.

-  En gang ble jeg dritredd, sier Benjamin.

-  Lyset begynte plutselig å gå av og på av seg selv.

Han ser bekymret på de andre.

-  En annen gang begynte det plutselig å renne i vasken uten at jeg rørte krana. Og faren min så en gang ei hånd som lukket ei dør her. Men da han kikket inn i rommet, så var det ingen der.

Han forteller at tyskerne brukte skolehuset under krigen.

-  Vi tror det er en av dem som har blitt igjen her. Liket hans, liksom, sier Steffen.

-  Kanskje han ble drept, og så er han sur for det ennå.

Guttene ler.

To av dem tasser ut i skuret på utsida for å ta seg en røyk.

-  Vi tror jo ikke seriøst på det med han tyskeren, altså.

DET BOR INGEN jenter i 20-åra på Utsira. 6,3 kvadratkilometer uten jenter i 20-åra. Det bodde ei her før, men hun har flyttet. Ti gutter i tjueåra holder likevel stand. På onsdagene møtes alle på Dalanaustet. Der vises det fotballkamper på TV3.

I dag er det tirsdag, og de har spilt litt fotball selv, i idrettshallen, den alle på øya har hver sin nøkkel til. Nå er de svette og fornøyde, og noen av dem skal snart ut for å ta seg en blås i vinden.

Så spør vi dem:

-  Hvorfor i all verden flyttet dere tilbake hit, til Utsira?

Det blir stille i gymsalen. Håvard Norvik (29), maskinist på rutebåten til Haugesund, kikker på Arnfinn Klovning (23), som jobber med brannisolering og maling. Jan Mathiassen (28) kikker på Tor Ingve Austrheim, matrosen, han med huset.

-  Det er jo stille her, da. Stille og rolig ...

Det er Håvard som begynner.

-  Vi har jo prøvd Haugesund, men det ble liksom ikke helt det samme.

-  Hva er galt med Haugesund?

-  Det er ikke noe galt med Haugesund ... Det går mer på at Utsira er bedre.

DET ER IKKE det at de snakker så mye om det til daglig. Men det ligger jo der, i bakhodet. Det er vanskelig å unngå. Vi kommer inn på det med damene igjen.

-  Vi må nok innse at det begynner å se litt dårlig ut. Jeg er skeptisk, sier Tor Ingve.

-  Hvorfor flytter ikke jentene tilbake?

-  Dårlig med jobber, først og fremst, tror guttene.

-  Og så er det jo noen som får seg kjærester andre steder. Bygutter. De blir jo ikke med ut her, vet du, sier Tor Ingve.

-  Snakker dere ofte om framtida? Om framtida her på Utsira?

-  Det hender jo. Men vi snakker vel oftest om hva som skjer de neste dagene. Om det skjer noe i helga og sånn, sier Håvard, maskinisten.

Han mener det er mange ting som er positivt, også. Den nye rutebåten som snart kommer, for eksempel. Den til 70 millioner. Sånne investeringer kan jo tyde på at politikerne har en plan med øya, mener han.

Han snakker om påskehelga, når alle kommer hjem, absolutt alle som har en tilknytning til Utsira. Det hender det er opp mot 450 stykker her da.

-  Og en gang hver høst, da ramler det inn med jenter her, sier han.

-  Arkitektstudentene i Bergen har nemlig feltarbeid på Utsira en måneds tid hvert høstsemester. Da kommer de hit og bor her, på Utsira. Da er det gode tider.

Håvard gliser.

-  Du skal se at arkitektene blir vår sjanse.

VINDEN ULER langs husveggene. Det er mørkt, det er seint. I første etasje i den gamle skolebygningen er lysene ennå på. Forbipasserende kan skimte en langhåra krølltopp i det borteste vinduet.

Det er i ferd med å bygge opp til storm, det har vært mange denne vinteren. I natt kan det bli ille. Det snakkes om at ferja kanskje ikke kommer til å gå i morgen.

For Steffen er det ikke så nøye akkurat nå. Han tenker på andre ting. På at han snart må til Haugesund for å kjøpe en ny streng, den ene røyk her om dagen. Han tenker på Black Sabbath, på Deep Purple, på Jimi Hendrix. Han tenker at en dag skal han kanskje bli like god.

Han har skrudd opp volumet på forsterkeren. Han står alene i den gamle bygningen.

-  Jeg har opptrådt her én gang, på scenen i ungdomshuset. Sammen med en annen, en som sang. Men det ble med den ene gangen, sier han.

Han har ikke så mange å spille med på Utsira. Nå øver han i stedet to-tre timer alene hver dag, for å være skikkelig flink til han begynner på musikklinja inne i byen, i Haugesund.

-  Der er det sikkert noen å spille sammen med. Jeg gleder med til å flytte, sier han.

-  Kommer du til flytte tilbake til Utsira?

Det blir stille fra forsterkeren.

-  Nei, sier han.

-  Det kommer jeg nok aldri til å gjøre. Ikke jeg.

ALENE: To-tre timer hver dag øver Steffen Skare (15) på gitaren sin. En dag vil han bli like flink som Ritchie Blackmoore.
JA! SKYT! Ellen Davies sender sms-er og ser på fotball i idrettshallen på Utsira.
VÆRHARDT: Halvannen times båttur ut fra Haugesund ligger Utsira, Norges minste kommune, en forblåst øy med 214 innbyggere. 10 av dem går på ungdomsskolen - i all slags vær.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media