Utrendy glitrende

Borchgrevink er litteraturviter og har jobbet som Balkan-ekspert. Han har valgt å legge romanen til Albania i tida fra 1988 til 2000 - da dette helt særegne lille landet gikk i oppløsning innenfra.

Boka er skrevet delvis som dagbok, delvis som dialoger, her er essayistiske passasjer, et lite helteepos, en politisk rapport. Her er i tillegg tre fortellerstemmer: Albanias nasjonaldikter, hans hustru og hans unge elskerinne, som ved hjelp av sikkerhetstjenesten fra kommunisttida og manipulerte «arkiver» presser Dikteren til å støtte hennes far, den nye makthaveren i det etter hvert gjennomkorrupte Albania. Dikteren selv ønsker bare å skrive det store helteepos - et Bhagavadgita - som skal frigjøre Albania. Han blir dermed eksponent for de store temaene i boka, forholdet mellom kunst og politikk, ordets makt, ønsket om en elitær intelligentsia og frykten for den økende amerikaniseringen (eller den såkalte liberaliseringen, som når gymnasiastene fritt får velge hva de vil lese, og det etter hvert bare selges new age og porno).

Befriende

Borchgrevink scorer høyt på en stor kunnskapsmengde som problematiserer tematikken og skreller den for klisjeer, her er glitrende essayistiske passasjer, stramme dialoger, gode iakttakelser, overbevisende personer og en spenstig veksling mellom et nesten asketisk språk og en heseblesende snakkesalighet. Samtidig er det noe befriende lite tidsriktig ved denne romanen, som nesten blir litt trettitallsaktig med Dikterens store ord, søken etter heltediktning («ild, blod og skjebne») og polemikk mot «de bløte humanistiske sannheter».

Det hele blir noe svekket av en grov og uelegant sammentråkling, og enkelte av virkemidlene virker noe tilfeldige og ikke helt gjennomarbeidet.

Tre stemmer

Jeg har rg problemer med å forstå hensikten med de tre fortellerstemmene, spesielt Dikterens hustru. Samtidig som Borchgrevink vel heller ikke helt klarer å forsvare denne «leken» med virkeligheten; dette at han bruker Albania og visse faktiske hendelser samtidig som han dikter fritt, blir i mine øyne noe utenpåklistret og villet, og dessverre ikke hjulpet av det «tidsriktige» etterordet.

Men for all del - denne boka rommer så mye at den absolutt anbefales.