Utro på Trinidad

«Limbo» er en uvant og solid norsk film, men det er svensken som gjør sterkest inntrykk.

||| FILM: Limbo er en «dans» som oppsto på Trinidad (du bøyer deg bakover og går under en list). I Dantes «Den guddommelige komedie» er Limbo Helvetes første sirkel. Sonia (Line Verndal) prøver å leve i limbo, men får det ikke til.

Året er 1973, Sonia Moe tar med seg barna på seks og ni til Trinidad, der ektemannen, oljeingeniøren Jo (Henrik Rafaelsen), allerede har bodd et halvt år. Det er mulig Sonia kunne tatt overgangen fra norsk virkelighet til tropisk overklasse på strak arm, men det får vi aldri vite, siden Jo har vært utro. En klassisk historie som kunne foregått hvor som helst, men Sonia er på et fremmed sted med få holdepunkter og livet hennes rakner i sømmene.  

Samtidsstøy
Dette er Maria Sødahls (f. 1965) første spillefilm etter flere prisbelønte kortfilmer, blant annet. Hun har også skrevet manus og historien er fortalt med stø hånd. Hvorfor Trinidad? Fordi Sødahl tilbrakte sitt første skoleår der, tidlig på 70-tallet. Og for, som hun uttaler til Rushprint, å fjerne «samtidsstøyen».  

Sødahl er ikke opptatt av situasjonen på Trinidad. Det ymtes om nasjonalisering av oljeindustrien, men historien forgår innenfor bobla av «expats», rike hvitinger som lever i sine gettoer med tjenere og privatsjåfør.  

Lena Endre
Selve plottet er som sagt enkelt: Gubben har hatt et forhold til en annen kvinne, så hva gjør Sonia? Inn fra venstre kommer en advarsel, i form av Charlotte (Lena Endre), som er gift med Jos kollega og venn Daniel (Bryan Brown). Charlotte skjuler sin tristhet bak en gin-tonic og forsøker å innvie Sonia i det kunstige rikmannslivet.  

Det er laget mange filmer om dekadente expats, men ikke på norsk. «Limbo» er et kammerdrama, fortalt med ømhet og aldri kjedelig. Men jeg blir heller aldri mer enn passelig grepet av Sonias situasjon. En ubalanse i filmen er at Lena Endre i birollen framstår som en mer intens og fascinerende figur enn Sonia. Regissør Sødahl har lokket fram gode rolleprestasjoner over hele fjøla, men den mangetydige og glødende Lena Endre stikker seg altså ut. Hvis man derimot lar seg forføre av Verndal, slik halve Norge opplevde i «Himmelblå», blir «Limbo» en stor kinoopplevelse.