Anmeldelse: Jarle Skavhellen - «Beech Street»

Utrolig hva han har fått til

Tidløs folk og americana fra Jarle Skavhellen.

DRO TIL USA: Jarle Skavhellen starter året utmerket med sitt andre album, «Beech Street», spilt inn i USA før coronaen. Foto: Andris S. Visdal
DRO TIL USA: Jarle Skavhellen starter året utmerket med sitt andre album, «Beech Street», spilt inn i USA før coronaen. Foto: Andris S. Visdal Vis mer
Publisert

«Beech Street»

Jarle Skavhellen

Rock

Utgitt: 2021
Plateselskap: Nettwerk Records

«Imponerende oppfølger.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Du har artister som dukker opp fra intet, får en hit og forsvinner like fort, og så har du artister som jobber jevnt og trutt over tid til de finner uttrykket - og produsenten - som definerer dem som artist.

Kanadisk plateselskap

Bergenseren Jarle Skavhellen hører til den siste kategorien, og det er ganske utrolig hva han har fått til i det stille.

Ikke har han hatt det travelt, heller. Med singelen «The Ghost In Your Smile» fikk han i 2016 en hit som er strømmet flere millioner ganger, og da debutalbumet med samme tittel kom i 2018 - på et kanadisk plateselskap - ble låten trukket fram av denne avisa som en av årets beste fra en nykommer.

Ny produsent

Produsent den gang var amerikaneren Tyler Johnson (Harry Styles / Sam Smith), som kom over noen av demoene hans. På oppfølgeren «Beech Street» har han siktet enda høyere og hyret inn «superprodusenten» Tucker Martine, som har styrt artister som My Morning Jacket, Sufjan Stevens, The Decemberists, Modest Mouse og en «haug» med andre på rett vei.

Skavhellen sendte rett og slett låtene sine til amerikaneren, som ble så imponert og gira at han tok produsentjobben. Og det ble fullklaff. I løpet av et par uker i hans studio i Portland, Oregon i 2019, altså før coronaen, løftes bergenseren og låtene hans opp i elitedivisjonen kvalitetsmessig, ofte med svært enkle virkemidler. La oss håpe oppmerksomheten - og strømmetallene - følger etter.

Akustisk på «fritida»

Som tenåring spilte Skavhellen i metal- og indierock-band, men på «fritida» tok han timer hos gitaristen Mads Eriksen fra hjembyen. På akustisk gitar.

Den får han bruk for på «Beech Street», som er blitt en tidløs miks av folk og americana som du kanskje kunne hørt på verandaen til Harry Nilsson eller noen andre i Laurel Canyon, California på 70-tallet eller på låtskrivernes legendariske «varmestue», Bluebird Cafe i Nashville. Ofte kan han minne om sangeren og låtskriveren Jim Croce (1943-1973), ikke minst stemmemessig, mens den dempede stemningen i låtene er som hentet fra langt ferskere album med Sufjan Stevens, Fleet Foxes og Johathan Wilson med flere.

Stillferdig

«Beech Street» er et stillferdig album, med Skavhellens varme og lune stemme som den viktigste lydkilden, for det meste kompet av ham sjøl på diverse gitarer, banjo og piano, med støtte fra Eli Moore (orgel/gitarer/bass), Justin R. Chase (tangenter/bass) og produsent Martine (trommer/perkusjon) - som legger inn en passelig dose med små, fiffige grep som «piffer opp» lydbildet. Skavhellens gode låter får den behandlingen de fortjener.

Flere av dem handler om å reise, som «Drive», «Winnebago» og «Crash & Burn». Myke «Northern Lights», en fin beskrivelse av himmelfenomenet, har den samme stemningen som nevnte Harry Nilssons «Everybody's Talkin'» fra 1968. Nøkkelsporet «20 Fathoms Deep» sparker litt mer ifra - og runder fint av sammen med nedstrippede «Back To Being Strangers» og «Anyway/Anyhow».

Måtte unge Skavhellen få muligheten til å ta dette materialet ut på veien så raskt som mulig!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer