TV-anmeldelse: «Stranger Things 3»

Utrolig hvor langt man kommer med disse tre tingene

«Stranger Things 3» er fortsatt det sjarmerende partybandet som covrer åttitallslåter.

NETFLIX: Den svært populære Netflix-serien går inn i sin tredje sesong og her er traileren. Vis mer

La oss være ærlige, «Stranger Things» har minimalt på hjertet.

«Stranger Things 3»

4 1 6

Spenningsserie

4. juli
Beskrivelse:

Tenåringene i Hawkins må nok en gang stri med interdimensjonale skapninger og skumle folk i åttitallspastisjens tredje sesong.

Kanal:

Netflix

«Det er utrolig hvor langt man kommer med en dyktig scenograf og castingansvarlig, og et godt lydspor.»
Se alle anmeldelser

Det er for så vidt greit nok det, men da er man i det minste avhengig av at historien som fortelles er medrivende som fy. Og det starter mildt sagt skranglete i seriens andre oppfølger (Det kjennes riktigere å bruke det ordet enn å si tredje sesong, for de legger seg så tett opp mot spillefilmdramaturigen at dette virker mest som en åtte timer lang film, de titulerer seg til og med som «Stranger Things 3» (hvorfor de ikke gikk for romertall III vites ikke, men det ble kanskje for mye åttitall, selv for dem)).

Handlingen er lagt til 4. juli-helgen 1985, og rare ting begynner atter å skje i den generiske småbyen Hawkins. Men i motsetning til før har ikke mysteriet samme schwung over seg fra starten av. Bortsett fra at noen magneter ikke vil sitte på kjøleskapet til Winona Ryder, byens rotter oppfører seg rart, og skulende russere oppfører seg veldig, veldig russisk, holdes kortene altfor tett til brystet, altfor lenge. Sånn går det kanskje når man som serieskapere blir litt for overbevist om at absolutt alle elsker universet ditt så mye at man ikke trenger å gi seerne noe spennende å bry seg om (eller rollefigurene noe interessant å gjøre, for den saks skyld).

Krøkkete fortalt

I stedet brukes de første strømmetimene på å gi oss gjensyn med gamle fjes, og noen nye. Mike og Eleven er kjærester og nusser på sengekanten, til fosterpappa Hops store forargelse. Steve (han med håret) jobber i iskremkiosken på det nye kjøpesenteret, Dustin kommer hjem fra vitenskapsleir og hevder han har fått seg dame, Will vil bare spille rollespill. Nancy og han sekunda vare River Phoenix-typen hennes har sommerjobb i lokalavisen, verdens verste fyr Billy er badevakt og blir siklet på av byens mødre, og lillesøsteren hans Max krangler med kjæresten Lucas. Jeg har helt sikkert glemt noen også nå, men det begynner jo tross alt å bli en del å holde styr på her.

Symptomatisk for alle disse relasjonslinjene er at de er krøkkete fortalt, og med til dels oppkonstruerte motivasjoner og konflikter, som gjør at både humoren og dramaet serien går for, virker både tvungent og overspent, og poengene hamres insisterende inn av overspill og overtydelige replikker. Unntaket er historielinjen med Dustin, Steve, Lucas' lillesøster Erica og nykommeren Robin (Maya Hawke), en slags John Hughes møter «Red Dawn»-pastisj, der spesielt Hawke bidrar til å heve både humoren og følelsene.

Det har for så vidt vært den store svakheten til skaperne The Duffer Brothers hele veien, at de enten er for utålmodige eller bare ute av stand til å gjøre det møysommelige grunnarbeidet på karakter- og plottnivå som kreves for å gjøre seg fortjent til reell innlevelse og dramatiske payoffs.

Coverband

Likevel humper det av gårde på tålelig underholdende vis. Det er i det hele tatt utrolig hvor langt man kommer med en dyktig scenograf og castingansvarlig, og et godt lydspor.

Det er kanskje satt litt på spissen, men suksessen til «Stranger Things forteller oss at publikumsappell kommer i mange fasonger, og ikke alltid samsvarer med konvensjonelle kvalitetskriterier for god historiefortelling. Serien påberoper seg å være en slags hyllest til en type historiefortelling som vekker varme minner om åttitallet – først og fremst den vi forbinder med de to store Steve-ne: Spielberg og King – men har bragt så lite egenart og formidlingsønske inn i gryta at den har endt med å bli en ganske hul sjangerøvelse. Takket være et fabelaktig sjarmerende, prepubertalt ensemble, en tiltalende audiovisuell profil, og et tålelig mystisk mysterie, glemmer man fort at dette egentlig bare er en fetisjering av tiårets populærkultur ment som en nostalgisk varmepute, og fint lite annet. Litt som et partyband som plankecovrer åttitallshits, riktignok med overskudd og sjarm, men uten helt å forstå hva som virkelig gjorde disse låtene så store i utgangspunktet.

For bak rollefigurer med tiltalende, ytre karaktertrekk er det lite reell substans eller menneskelig innsikt, og dramaet og den ytre spenningen og kjernemysteriet har sjelden gått opp i en høyere tematisk enhet med dem.

Heldigvis tar det seg kraftig opp når hovedintrigen begynner å dra seg til halvveis i sesongen. De fire siste episodene lander ganske stødig på beina, og presenterer både noen fine karakterøyeblikk, slåsskamper med reell fallhøyde, og besnærende monstre (her kommer endelig retro-estetikken til sin rett, stop motion-preget over sjefsmonsteret gir det et utenomjordisk preg vanlig dataanimasjon sjelden klarer å fange). Og de emosjonelle forløsningene mot slutten er velfungerende, med et spesielt nikk med hatten til et allsanginnslag i siste episode, som Netflix’ taushetsklausuler forbyr meg å snakke mer om.

De finner kanskje ikke opp kruttet, men det går an å bli glad i coverband også.