Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Utrolig, men sant

Fay Weldons nye bok er mer et selvportrett enn en tradisjonell selvbiografi.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Den som noensinne har hevet et øyenbryn over kvinneskikkelsene i Fay Weldons forfatterskap - enkelte fete og forsmådde, noen hevngjerrige, andre djevelske og heksete - vil ha nytte av å lese hennes selvbiografiske «Auto da Fay». Da blir det åpenbart hvor inspirasjonen er hentet fra: det levde livet.

Stilen kan tidvis fortone seg surrealistisk; som leser er man i tvil om man har et digert synsbedrag eller bare en pyntelig, liten erindringsforskyvning foran øynene. På den annen side: man skal aldri undervurdere virkeligheten. Men forholder man seg til «Auto da Fay» som autentisk livshistorie i spennet mellom forfatterens unnfangelse og hennes litterære debut, er man garantert en serie hakeslepp underveis. Og mye underholdning.

Ordlek

Tittelen - «Auto da Fay» - er en ordlek som henspiller på det historiske begrepet autodafé: en offentlig kjetter- eller hekseprosess fra inkvisisjonens tid. Det har seinere også kommet til å bety brenning av bøker.

Og det er ingen tvil om at Fay Weldon legger både eget og andres hoder på blokka her, idet hun blottlegger svært intime detaljer om seg selv, sitt opphav og sine ektemenn. Djevelskapen er en størrelse Fay Weldon forholder seg helt naturlig til.

Hun ble døpt Franklin Birkinshaw og vokste opp i en familie som var «homies» - altså britiske - på New Zealand. Moren Margaret kom fra en forfatterfamilie på randen av oppløsning; faren Frank var lege og stadig på farten, enten på oppdrag i bushen eller med kvinnehistorier. Margaret oppdro de to døtrene, Fay og Jane, til en nødvendig uavhengighet. Hun måtte forsørge familien etter beste evne: laget håndmalte pudderdåser, jobbet på kjeksfabrikk eller skrev kjærlighetsromaner under pseudonymet Pearl Bellairs.

Anekdoter

Det er i barndomsskildringene, som utgjør hoveddelen av boka, at man får fornemmelsen av det som seinere skulle komme til å prege Fay Weldons forfatterskap. Hun beskriver oppveksten nesten som anekdoter i velkjent, barsk og burlesk Weldon-stil. Det er som et bevisst redigert sammendrag; hun bruker tilbakeblikket til å lete etter mønsteret i livet sitt. Ofte får man følelsen av å lese fiksjon.

På ett stadium i fortellingen unnviker hun jeg-formens fortrolighet og omtaler seg selv i tredjeperson og med en manns etternavn: Davies eller Bateman. Hun er enslig mor og innser at hun trenger å bytte huslige og seksuelle tjenester mot kost, losji og respektabilitet for seg og sønnen. Ektemannen, Ronald Bateman, framstår som en Weldonsk romanfigur. En 20 år eldre tørr lærer, uinteressert i sex, men behjelpelig med å finne andre partnere og nattklubbjobber til henne.

Fortsetter?

«Auto da Fay» slutter omtrent der Fays karriere som forfatter begynner. Da har hun truffet Ron Weldon (som hun skal være gift med i 31 år). Det ligger vel i kortene at en fortsettelse av erindringene følger, til tross for at livet nå går inn et mindre dramatisk spor. Behovet for å agere hunndjevel i virkeligheten avtar, men skal snart begynne å manifestere seg i romanform.