Nytt utvalg: Mandag la Camilla Stoltenberg fram Stoltenbergutvalgets rapport om kjønnsforskjeller i skolen. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Nytt utvalg: Mandag la Camilla Stoltenberg fram Stoltenbergutvalgets rapport om kjønnsforskjeller i skolen. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Skole:

Utrolig nok vet vi ikke hvorfor jenter slår gutta på skolen

Vi bruker årlig 150 milliarder på barnehager og skole, men vet altfor lite om hva som skjer med barna som går der, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

Jenter har i snitt gjort det bedre enn gutter på skolen i over hundre år. I lang tid var det likevel gutta som dominerte høyere utdanning. Året etter månelandingen hadde åtte prosent kvinner mellom 30 og 39 år høyere utdanning i Norge.

Da statsministeren gikk fra å hete Brundtland til Syse i 1989 hadde det imidlertid skjedd mye. Forskjellen var utjevnet. Under OL på Lillehammer satt det like mange kvinner i forelesningssalene som menn. Da tok om lag 25 prosent av begge kjønn høyere utdanning.

Spoler vi tida fram noen tiår er bildet fra etterkrigsåra reversert: I dag er kvinner i flertall på universitetene. Flere kvinner enn menn fullfører en mastergrad. Flere kvinner enn menn tar doktorgrad. Seks av ti kvinner har høyere utdanning, mot fire av ti menn.

I et historisk perspektiv har endringene gått vanvittig raskt. Etter flere hundre år uten likestilling og reelle muligheter i arbeidsliv og utdanning, har kvinner tatt ledelsen på knappe femti år.

I den ferske utredningen «Nye sjanser, bedre læring», skriver Camilla Stoltenberg og hennes utvalg eksperter at kjønnsforskjellene sannsynligvis vil «fortsette å øke i flere år, uansett hva samfunnet velger å gjøre.»

Fordi jenter i snitt gjør det bedre enn gutter på skolen, vil de dominere både arbeidsliv og akademia så lenge begge systemer legger avgjørende vekt på formell kompetanse for innpass og opprykk. De gjør mye bedre i språkfag, men slår også gutta i alle fag utenom gym.

Det betyr at de største konsekvensene av de store kjønnsforskjellene trolig ligger foran oss, noe som ifølge utvalget gjør dem usikre og utfordrende å beskrive. Sikre er de likevel på følgende:

«Det er [..] all grunn til å regne med at disse forskjellene vil ha stor betydning for enkeltindivider, og også for den videre utviklingen av det norske samfunnet. Kjønnsforskjellene i utdanning er en samfunnsutfordring.» Ikke fordi jenter lykkes, men fordi vi mister gutta på veien.

Spørsmålet nå er hvordan vi skal ta fatt på problemene.

Selv om vi har observert og fulgt trenden i over femti år, vet vi utrolig nok ikke hvorfor kjønnsforskjellene i skolen oppstår. I en utredning på 250 sider skriver Stoltenberg-utvalget at den «viktigste konklusjonen i utredningen er at vi fremdeles ikke vet hva som er årsakene til kjønnsforskjellene i skoleprestasjoner og utdanningsløp. Kunnskapsgrunnlaget er for svakt.»

Med tanke på at samfunnet bruker 150 milliarder kroner i året på barnehager og skoler, har staten laget et system som gir oss svært lite informasjon om hvordan det går med både pengene vi bruker på utdanning og barna som tar den.

Utvalget går så langt som å kalle statens praksis uetisk: Både stat og kommune har iverksatt eller opprettholdt tiltak i skolen «uten å vite om de forbedrer eller forverrer resultater i skolen og livssituasjonen til barn og ungdom.» Reformglade politikere kan umulig alltid ha visst hva de har gjort eller hvilke konsekvenser det vil få.

En av de viktigste lærdommene vi kan trekke fra utvalget er derfor at systemet som er skapt for å drive, utvikle og styre utdanningssystemet ikke holder mål. Den kjedelige, men viktige forlengelsen av den kritikken er at vi trenger mer forskning før vi endrer noe.

Et av Stoltenberg-utvalgets forslag er å innføre et system med forløpsdata: «Data som gjør at vi kan følge den enkelte over tid og måle læring og utvikling på noen viktige punkter gjennom opplærings- og livsløpet.» Her gjør politikerne lurt i å lytte.

Men mangel på kunnskap om konsekvenser av ulike tiltak bør ikke stoppe oss fra å gjøre noe. Tvert om. Det største eksperimentet er å stappe alle barna i det samme reagensrøret.

Forandringer i utdanningspolitikken får tross alt ikke konsekvenser over natta. Barn født i 2019 vil gå ut av grunnskolen i 2035. Hvis vi iverksetter en rekke eksperimenter i skolen i dag, samt gjennomfører og følger opp på solid vitenskapelig vis, har vi et langt bedre beslutningsgrunnlag for diskusjonen om skolens innretning om noen år.

Et mindretall i Stoltenberg-utvalget argumenterer for eksempel godt for hvorfor fleksibel skolestart kan redusere kjønnsforskjellene mellom gutter og jenter, ved å la umodne barn starte litt seinere.

Et annet forslag er å innføre «obligatorisk heldagsskole for alle elever på 1.–4. trinn, men uten å utvide timetallet i fagene, blant annet for å kunne organisere kortere undervisningsøkter gjennom hele dagen for de yngste elevene.»

Til eksperimenter å være, er det en utmerket start.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.