Anmeldelse av «Lang lysende elv» av Liz Moore

Utrolig skremmende

Liz Moores «Lang lysende elv» høres ut som en helt ordinær krim. Det er den ikke.

GATENE I PHILADELPHIA: Liz Moores krimroman er lagt til Kensington i Philadelphia, og er en sjeldent inntrengende skildring av fattigdommens og håpløshetens USA, ifølge anmelderen. Foto: ASCHEHOUG / MAGGIE CASEY
GATENE I PHILADELPHIA: Liz Moores krimroman er lagt til Kensington i Philadelphia, og er en sjeldent inntrengende skildring av fattigdommens og håpløshetens USA, ifølge anmelderen. Foto: ASCHEHOUG / MAGGIE CASEY Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Lang lysende elv»

Liz Moore

Krim

Forlag: Aschehoug
Oversetter: Knut Ofstad
Utgivelsesår: 2021

«Sjeldent velformulert seriemorderthriller om fattigdommens og håpløshetens USA.»
Se alle anmeldelser

Det skumleste eventyret jeg kjenner, er Brødrene Grimms «Rottefangeren fra Hameln». Det er bygget på en myte fra 1300-tallet, om fløytespilleren som vandret gjennom Hameln og lokket med seg landsbyens barn. De forsvant for alltid, og Hameln lå igjen som en forlatt spøkelsesby. Teoriene om opphavet til myten er mange; blant annet at barna døde som følge av pest.

Bare tanken er skremmende nok i vår tid, men den irsk-amerikanske forfatteren Liz Moore har brukt eventyret som bilde på en annen samtidstragedie: De 700 000 unge livene som hvert år går tapt på grunn av overdose.

Rusmisbrukere i Philadelphia

Handlingen er lagt til den lutfattige bydelen Kensington i Philadelphia. En gang et blomstrende industristed, nå en nitrist bydel som består av kondemnerte bygninger, barer, pantelånere og suppekjøkken. Bydelen er befolket av irskamerikanere, latinamerikanere, afroamerikanere, østasiater og karibiere. Halvparten av dem med «Kensington-knekken; de siger langsomt mot bakken fordi beina ikke bærer dem lenger».

Nå blir en ung kvinne funnet død. Det blir antatt at hun er rusmisbruker og sexarbeider, og at hun døde av en overdose. Fenomenet er så velkjent i området at det slappe og delvis korrupte politiet knapt gidder å registrere det. Men politikonstabel og alenemor Mickey Fitzpatrick fatter mistanke. Den ukjente kvinnen har bloduttredelser i ansiktet og vidåpne øyne.

«Ved overdosedødsfall pleier de å være lukket, og det gir meg alltid en viss trøst. Da døde de i det minste i fred, pleier jeg å tenke. Men denne kvinnen ser sjokkert ut, ute av stand til å fatte hva skjebnen har tildelt henne. Hun ligger på en seng av løv. Med unntak av høyrearmen er hun strunk som en tinnsoldat. Hun er ung. I tjueåra.», skriver Mickey, med det billedrike og brutalt realistiske språket som gjør denne jeg-fortellingen så intens.

Takket være Mickey blir det fastslått at den navnløse kvinnen ble kvalt. Kort tid etter blir tre andre unge kvinner funnet kvalt; alle prostituerte stoffmisbrukere. Det tyder på at en seriemorder går løs. Mickey blir besatt av å finne morderen. Hun har et helt spesielt motiv. For hvert nye offer hvisker hun inni seg; «Ikke Kacey, ikke Kacey».

Kacey viser seg å være lillesøsteren hennes. Hun ble dopavhengig som tenåring og er nå forsvunnet.

Fattigdomsskildring

Stoffmisbruk, et korrupt politi og en seriemorder som dreper unge kvinner: Tematisk virker dette som en helt ordinær krim. Det er det ikke. «Lang lysende elv» er riktignok en seriemorderthriller med en overraskende vri mot slutten, men boka er like mye en sjeldent inntrengende skildring av fattigdommens og håpløshetens USA.

På sitt vis er den en dokumentar. I 2009 fulgte Liz Moore fotografen Jeffrey Stockbridge da han dokumenterte alle ofrene for stoffmisbruk i Philadelphia. Ti år seinere kommer altså denne boka, som er en slags skittenrealisme, men uten de litterære overdrivelsene som kan prege sjangeren. Her har Knut Ofstad gjort en fremragende oversetterjobb, gjennom å gjengi Mickeys nesten tørrvittige og rått poetiske likeframhet.

Like bevende god som nåtidsfortellingen, er Mickeys tilbakeblikk på oppveksten og det sterke forholdet mellom de to søstrene. Deres mor døde av en overdose, faren forsvant, og de vokste opp med sin bestemor Gee i et iskaldt og forfallent hus. Portrettet av den ondsinnede, gjerrige og bitre bestemoren Gee er blant bokas mange høydepunkt. Hun nekter intelligente Mickey videre skolegang fordi de ikke driver med sånt i slekta. Der livnærer de seg på småkriminalitet.

På tragisk vis viser det hvor sosialt låst du kan være i USA. Mest hjerteskjærende vist gjennom skildringen av spedbarn hvis mødre er rusmisbrukere. Barn født med et sug etter dop, og som tilbringer sitt første leveår på avvenning. Boka forteller også hvor vanskelig det er for den hardt arbeidende Mickey å være alenemor, i et USA der sosialhjelpen synes mer eller mindre fraværende.

Ny krimstandard?

Påfallende nok er det bare noen uker siden jeg skrev en kommentar med et hjertesukk over spesielt svensk krim, der spekulative voldsscener øker omvendt proporsjonalt med kvaliteten.

Så svarer altså Aschehoug med denne fabelaktige krimfortellingen. Den er riktignok amerikansk, med i disse dager slipper forlaget også David Ärlemalms fabelaktige «Litt død under øynene». Denne svenske krimmen har påfallende paralleller til «Lang lysende elv», både tematisk og litterært. Vi kan jo håpe at de setter en ny standard for krimåret 2021.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer