REDDE ANSATTE: Kronikkforfatteren har intervjuet sykehjemsmedarbeidere i forbindelse med konkurranseutsetting. Skulle deres erfaringer 

oppsummeres med ett ord, måtte det være frykt, skriver hun.
Illustrasjonsfoto: Scanpix
REDDE ANSATTE: Kronikkforfatteren har intervjuet sykehjemsmedarbeidere i forbindelse med konkurranseutsetting. Skulle deres erfaringer oppsummeres med ett ord, måtte det være frykt, skriver hun. Illustrasjonsfoto: ScanpixVis mer

Utsatt for konkurranse

OMSORG: «Jeg tror ikke jeg orker en runde til» sier sykehjemsmedarbeideren som i løpet av åtte år har hatt tre forskjellige arbeidsgivere.

DEBATTEN OM konkurranseutsetting er okkupert av politikere. Desto viktigere er eldreomsorgsarbeideres egne formuleringer om et konkurranseutsatt arbeidsforhold. Jeg har to ganger med to års mellomrom intervjuet sykehjemsmedarbeidere om synet på kvalitetsutvikling i tjenestetilbudet og erfaringene med konkurranseutsetting i eget arbeidsforhold.

Skulle deres erfaringer oppsummeres med ett ord, måtte det være frykt.

SYKEPLEIERE, hjelpepleiere og pleiemedhjelpere, altså representanter for landets mest etterspurte yrkesgruppe, beskriver redselen hver ny anbudsrunde bringer med seg: «Det er forferdelig og ikke vite hva som skjer fremover i tid - nesten som å være arbeidsledig. Jeg var så stressa av at jeg ikke visste hvem som skulle ta over», oppgir en pleier som begrunnelse for å ha sagt opp jobben på sykehjemmet. En annen sier: «Det er en uting, det er helt forferdelig. De fleste syns det er grusomt».

«Jeg tror ikke jeg orker en runde til» sier en sykehjemsmedarbeider underveis mot nok en anbudsrunde. I løpet av åtte år har hun hatt tre forskjellige arbeidsgivere; kommunal, ideell og kommersiell.

Medarbeiderne beskriver hvordan hver anbudsrunde fører til frykt for å miste jobben, frykt for dårligere lønns- og pensjonsbetingelser, og frykt for en leverandør som bare er ute etter å tjene penger på driften.

ET ANNET ORD som gjentas i medarbeidernes fortellinger er forandring, ikke uttrykt som et håp om noe bedre, men snarere som en desillusjonert beskrivelse av situasjonen: «At man stadig blir konkurranseutsatt er en frustrasjon - virkelig. Jeg føler på en måte at de gamle får mer kvalitet hos de kommunale enn hos private. (…) Det tar to år før alt er oppe og går - og fungerer. Når alt er optimalt så skal det konkurranseutsettes på nytt igjen. Så må man ta ned alt og bygge opp igjen. Det er ille - veldig, veldig trist». En annen beskriver seg som identitetsløs: «Vi vet ikke hvem vi er - noen ganger blir det verre og noen ganger blir det bedre. Denne gang ble det blåmandag da finanskrisa kom. Jeg savner den trygge tida».

Ved siste anbudsrunde vant et kommersielt firma driften av sykehjemmet, og medarbeiderne erfarte noe av det de fryktet. Om lønns- pensjon og HMS-relaterte forhold forteller nå medarbeiderne: «Når man ikke får noe ved lokale lønnsoppgjør, så er det jo noen tusen i året som du ikke får med videre. Det er forskjellige avlønninger som gjør at folk føler seg urettferdig behandlet». Noen forteller om tap av pensjonspoeng, andre om tap av kveldstillegg ved sykdom eller at sykelønn ikke forskuddsutbetales av arbeidsgiver.

I forbindelse med siste virksomhetsoverdragelse og i tiden etterpå har flere medarbeidere sluttet ved sykehjemmet, en begrunner valget slik: «Jeg sluttet etter en stund fordi jeg var så uenig i måten leverandøren drev på. Jeg synes de drev på kanten - fikk inn utenlandsk arbeidskraft som gikk doble vakter uten overtid. Firmaet hadde en image utad - mye kultur og ting, men jeg syns det gikk på bekostning av de dårlige som måtte være oppe på avdelingen. Jeg kunne ikke være med på det lenger».

DEN RØDGRØNNE regjeringen ga i 2009 ut «Perspektivmeldingen 2009», en melding som tar opp sentrale utfordringer og valgmuligheter innenfor norsk økonomi for tiårene fremover. Om konkurranseutsetting skriver meldingen: «Forskning på effekten av konkurranseutsetting og bruk av private bedrifter innen pleie- og omsorgssektoren viser at konkurranseutsetting kan ha positiv effekt på kvaliteten». Forskningen det refereres til er Hanne Bogens artikkel «Konkurranseutsetting av omsorg: Reduseres kvaliteten?» fra 2002.

Mer utfyllende sier Bogens artikkel: «Det er avgjørende at en slik driftsmodell skaper tilfredse og motiverte ansatte, ikke bare i oppstartsfasen, men også på lengre sikt». Det oppfordres til å følge konsekvensene av konkurranseutsetting over tid, fordi rammevilkårene for konkurranse er av en slik karakter at gode sirkler fort kan vendes.

Dette gir helt andre varsler enn slik forskningen flere år senere blir anvendt, til å bekrefte konkurranseutsettingspolitikkens fordeler.

DET ER IMIDLERTID IKKE bare fra statlig hold at konkurranseutsetting fremsnakkes. Midt i støvskyen etter Adeccos utmarsj fra norsk eldreomsorg sier Cecilie Brein (Frp), konstituert eldrebyråd til Dagsavisen 3. mars: «Jeg tror dagens konkurranse mellom kommunale og private leverandører gjør sektoren innovativ og bærekraftig». Det er uvisst hvilken bærekraft hun har i tankene, men en av medarbeiderne i intervjumaterialet gir følgende beskrivelse av sin konkurranseutsatte arbeidssituasjon: «Vi bærer mer på skuldrene».

Bærekraften han forteller om er at reduserte ressurser fører til at han må jobbe fortere for å tilby beboerne samme kvalitet som tidligere. Eldreomsorgens bærekraft utøves ikke primært av smart organisering, men av medarbeidere som strekker seg langt for å kompensere alle de kreative initiativ til innsparinger som blir sektoren til del.

En medarbeider forteller fra middagsserveringen på sykehjemmet: «Alle vil ha kvalitet, men det går ikke - det blir bare kaos. Noen slutter klokken 13.30, noen slutter klokken 14.00 fordi de har forkortet arbeidstiden til folk».

INNOVASJON er den andre egenskapen konkurranse skal føre med seg, om vi holder oss i Breins utsagn. Medarbeiderne jeg har snakket med arbeider ved et sykehjem som tidvis beskrives å ha et spektakulært underholdningstilbud. Flere uttrykker stolthet ved tilbudet, mens andre karakteriserer det som et eventbyrå. En kommentar til alvorlig ettertanke i intervjumaterialet er denne: «Byrådslederen er stadig innom og skal se. Det er liksom utstillingsvindu mot verden når det gjelder private sykehjem. Det virker som om det ikke er spennende nok å drive sykehjem».

Virkeligheten er at 40 prosent av Norges befolkning dør på sykehjem, hvilket gjør pleie av mennesker i livets siste fase til en hovedoppgave. Det er et urovekkende signal dersom sykehjemsansatte erfarer at primæroppgavene gis sekundær betydning, at det først og fremst er event, innovasjon, liv og røre som teller.

ET GJENNOMGÅENDE TREKK er at medarbeideres refleksjoner skiller seg vesentlig fra politikeres virkelighetsbeskrivelser, men det er vanskelig å synliggjøre dette fordi det i Oslo nesten bare stilles spørsmål som bekrefter politikken positivt. Et godt eksempel er anvendelsen av brukerundersøkelsene ved sykehjemmene, der Ammerudlundens gode resultater fortsatt fremholdes, senest i en kronikk av Kristin Clemet i Ukeavisen Ledelse 4. mars.

Det ingen opplyser om når de bruker statistikken, er at bare åtte beboere besvarte undersøkelsen som sikret Ammerudlunden andreplassen i 2009.

NÅR VILJEN TIL kritisk refleksjon på et viktig samfunnsområde svekkes, og det blir medienes oppgave å vise at keiseren ikke har klær, er dette en alvorlig situasjon. Tilliten til kontrollfunksjonene svekkes, og man mister troen på at det finnes redelig vilje til å korrigere politikkens uønskede effekter.

Slik konkurransepolitikken har vært ført i Oslo de senere år har den gitt negative konsekvenser på flere områder. Nå bør anledningen brukes til å finne bedre og mer bærekraftige betingelser for alle som deltar aktivt i utøvelse av eldreomsorg.