Utsikt til innsyn?

Justisdepartementet la i månedsskiftet oktober/november fram forslag til en lov om innsyn i POTs registre og arkiver. Slik lovforslaget er utformet, kan innsynsretten bli illusorisk og representere innskrenking av rettssikkerheten.

I en leder 3. november kommenterte Dagbladet forslaget slik: «[Men] når hele hensikten var å foreta den endelige oppryddingen etter fortidas synder, er det med undring vi ser de mange begrensningene i innsynsretten som samtidig blir foreslått. De er såpass omfattende at de i stor utstrekning kan hindre svært mange i å bruke og få sin rett. Det skal tas hensyn både til personvern , rikets sikkerhet, samarbeidende tjenester , annen stat og overvåkingspolitiets metoder . Det er runde og generelle formuleringer som inviterer et lukket system til å stoppe en sårt tiltrengt loftsrydding. For i praksis kan de foreslåtte reglene bety at loven ikke kommer til å virke etter de intensjonene Stortinget la til grunn for sitt vedtak i fjor. [...].» (Våre uthevinger.)

Dagbladet er ikke alene om et slikt syn. I et høringsnotat skriver Datatilsynets direktør, Georg Apenes, at «utgangspunktet bør være fullt innsyn i alle registreringer» [...] «Med mindre man tilrettelegger for et maksimalt innsyn, vil man i ønsket om å lukke et konflikt- område kunne komme i skade for å åpne et nytt», og at «det vil kunne oppstå et problem i forhold til tilliten når et forvaltningsorgan skal avgjøre rett og galt i forhold til registreringene», mens den som eventuelt er «instruksstridig» registrert, «selv ikke skal ha muligheten til å se alt som er registrert om seg selv [...]».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ifølge departementets forslag skal hovedregelen, jfr. '1: «Rett til innsyn», være at: «Norsk borger... har... rett til innsyn i opplysning om vedkommende som er registrert i overvåkningspolitiets arkiver og registre.» Men ifølge '2: «Unntak fra innsynsretten» «... ikke... når... sikkerhetsmessige eller personvernmessige hensyn tilsier at det gjøres unntak fra innsynsretten. Innsyn skal alltid nektes hvis slikt innsyn vil gi kjennskap til kilder ... kan skade forholdet til samarbeidende tjenester eller for øvrig gi kjennskap til overvåkingspolitiets lovlige metoder på en måte som kan hindre gjennomføringen av overvåkingstjenestens oppgaver.» (Våre uthevinger.)

Alle kan forstå at retten til innsyn må begrenses av hensyn til rikets sikkerhet. Det kan vekke forundring at dette ikke er presisert i lovforslaget. I stedet skrives det generelt om «sikkerhetsmessige hensyn», men dette er en altfor generell formulering, som lett kan misbrukes. Dette styrker ikke tilliten. Dessuten foreslås det at den generelle «innsynsretten» etter '1 skal begrenses til forhold som kan dateres til før 25. november 1977. Da fikk POT ny instruks som presiserte at medlemskap i lovlig politisk organisasjon osv. ikke «i seg selv» kan «danne grunnlag for innhenting og registrering av opplysninger». Etter denne datoen kreves det at «innhentingen, registreringen eller bruken av opplysningen manglet hjemmel i gjeldende lov, forskrift eller instruks, eller (at) innhentingen av opplysninger er skjedd ved telefonkontroll besluttet av retten, og at det etter en vurdering av de nå tilgjengelige dokumenter kan synes tvilsomt om vilkårene for å foreta telefonkontroll var oppfylt». Å vurdere på forhånd om registrering har vært greit, sånn at dette ikke skal kunne prøves rettslig, er problematisk. Direktør Apenes påpeker at «Ved å skille mellom instruksstridige og instrukshjemlede registreringer i saker hvor begge deler forekommer, vil det kunne skapes uønsket usikkerhet både i forhold til overvåkingspolitiets registrering og behandlingsorganets behandling».

Innsyn i overvåkingstjenestens arkiver og virksomhet kan i enkeltsaker være en forutsetning for å reise f.eks. erstatningskrav. Derfor bør oppmerksomheten rettes mot sider ved forslaget som i vesentlig omfang ikke bare kan true rettssikkerheten, men også eventuelt forhindre avdekking av maktmisbruk og eventuelle lovbrudd fra overvåkingstjenestens eller andres side. Hensynet til rikets sikkerhet i dag - og i morgen, men slett ikke i går eller for ti eller tyve år siden - må ivaretas. Og dette er langt på vei det eneste hensynet som rettferdiggjør innskrenkninger i innsynsretten, for disse må ikke bli så vidtrekkende at de kan lede til nye tilfeller av maktmisbruk. Hvis innskrenkningene gjør det umulig å avdekke forhold som var/er lovstridige eller som representerer opplagte eksempler på maktmisbruk, blir resultatet rett og slett et nytt tilfelle av - nettopp - maktmisbruk. Denne gangen fra lovgiverens og det foreslåtte behandlingsorganets side.

Et av de områdene hvor irregulært samrøre mellom de hemmelige tjenestene og andre instanser kan ha gitt resultater som åpner for erstatningskrav, gjelder bruken av åpenbart eller fordekt yrkesforbud. Yrkesforbud og usaklige oppsigelser representerer utilbørlig og i enkelte tilfeller lovstridig maktmisbruk. I tilfelle av yrkesforbud i f.eks. offentlig forvaltning er det rimelig å spørre om såkalte opplysninger (inkludert politiske vurderinger og konklusjoner) som overvåkingstjenesten måtte ha innhentet, er blitt videreført til utenforstående parter, og misbrukt for å oppnå resultater som er/var saken uvedkommende.

Det finnes nok av påstander om at lovlig politisk engasjement for venstresidens hjertesaker (fredssaken, anti-atomvåpen-bevegelsen, miljøsaken, solidaritetsarbeid, radikale fagforeningsstandpunkter, motstand mot Nato, EEC/EF/EU etc.) har ført til hel eller delvis utestenging fra arbeidslivet. For å bekrefte slike mistanker må en nødvendigvis få «kjennskap til kilder». For å kunne avdekke eventuelt maktmisbruk og lov- og regelbrudd er det åpenbart nødvendig å se bort fra «personvernmessige hensyn» i slike saker, for det kan jo rett og slett ha handlet om oppfinnsom tysting og ondsinnet sladder.

Det er godt dokumentert at venstresiden er blitt overvåket, og at personer fra denne er blitt registrert gjennom et utstrakt samarbeid mellom den regulære overvåkingstjenesten og irregulære «apparater» i fagbevegelsen og minst to politiske partier. Det finnes god grunn til å ha mistanke om at nettopp slikt samarbeid har resultert i usaklige oppsigelser av - og eventuelt i yrkesforbud for - personer som har vært utsatt for slik overvåking og registrering uten mulighet til å beskytte egne interesser.

I enkelte saker er det reist mistanke om at det kan ha ligget politiske motiver bak overlevering og registrering av belastende opplysninger, eller om at opplysninger fra registre er gitt uvedkommende i hende. Det er forhåpentligvis ikke stortingsflertallets syn at hensyn til «samarbeidende tjenester» og det å skulle beskytte «overvåkingspolitiets metoder» skal forhindre undersøkelser i slike tilfeller.

Hvis det er fare for at de innskrenkninger som ligger i forslaget skal hindre innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre, er det rimelig å slutte at maktmisbruk og eventuelle brudd på lover og vedtatte regel- og avtaleverk ikke lar seg avdekke. Dette vil i så fall trolig innebære at «loven ikke kommer til å virke etter de intensjonene Stortinget la til grunn for sitt vedtak...», slik Dagbladets lederskribent formulerer det. For det er åpenbart - som nevnt ovenfor - at f.eks. yrkesforbudssaker kan innebære at opplysninger om lovlige politiske aktiviteter er misbrukt til å gjøre vedtak om ansettelsesforhold o.a.

Disse spørsmålene handler både om borgerrettighetene og menneskerettighetene. Det er intet mindre enn disse rettighetene som bør legges til grunn for Stortingets vedtak om endelig lovtekst. Det er all mulig grunn til å understreke datatilsynsdirektør Apenes' påpeking av at «overvåkingspolitiets sentrale arbeidsregister er konsesjonspliktig etter personregisterlovens regler» og at datatilsynet ikke har «gitt slik konsesjon» siden tilsynet visstnok nektes «adgang til å kontrollere innholdet i registeret, jf personregisterloven '5». Dette kan gi grunn til å prosedere at overvåkingspolitiet driver med fortløpende ulovlig virksomhet.

«Det er et grunnleggende personvernprinsipp at den enkelte har rett til å ha kontroll med bruk av opplysninger om seg selv,» skriver Apenes.