Utslagsvasken verdig

Konspirasjonsthriller uten troverdighet.

FILM: Harvey Keitel gjorde i 1994 en av sine legendariske roller. Scenen i «Pulp Fiction» der han, som Winston «The Wolf» Wolfe, fullstendig tar kommandoen, kommer Jules og Vincent til unnsetning og rydder opp unødvendig hjernemasse, plasserte «Cleaner»-rollen på kartet en gang for alle. Det fortalte noe om krimuniverset, om bakmennene og om makt og posisjon, på en, vel, vittig og treffende måte.

Og også «Cleaner» begynner lovende, fikst og film noir-aktig. Vi får et raskt innblikk i Tom Cutlers (Samuel L. Jackson) daglige virke. Bilder der han vasker bort blod og larver, etter naturlige og ikke-naturlige dødsfall, mikses med Jacksons markante fortellerstemme, der han klinisk og informerende legger ut om arbeidet sitt for en gruppe måpende tilskuere.

Slik sett slutter man, i hvert fall vurdert ut ifra Samuel L. Jacksons filmografi og det faktum at han spiller mot Keitel i førstnevnte scene, at «Cleaner» er en film som inneholder gangsters, snertne kommentarer og et lyttervennlig og funky lydbilde. Men så feil kan man ta, dessverre.

Gravearbeid

Det viser seg kjapt at «Cleaner» er en film med kjente skuespillere, et like kjent innhold. Og lite annet. Vi snakker en klassisk konspirasjonsthriller, der den tidligere politimannen Cutler blir forrådt på det groveste, får hele politistyrken mot seg og må grave opp masse gammal møkk, for å renvaske seg selv og for å beskytte familien. Det skal godt gjøres å kludre til en såpass kjent formel, og gjort med litt kløkt kan filmer som dette faktisk bli spennende, men regissør Renny Harlin veit råd.

Sukk

For det første klipper han inn snertne nærbilder av alskens unyttige detaljer. Meningen er vel at det skal skape en viss nerve, men fjorten nærbilder av låser som åpnes, blir fort irriterende og tolv for mange. For det andre er det tydelig at Harlin egentlig ikke har stoff nok i manuset til å fylle filmens skarve 85 minutter. Og for det tredje resulterer selve plott-tvisten i et oppgitt stønn, i stedet for et overraskende a-ha! Vendingen er ikke bare opplagt, men også svært lite troverdig. Vi snakker «klaske håndflata mot panna»-idiotisk.

Hvor er «The Wolf» når vi trenger ham?