KINESISK NOBELPRISVINNER: Dagbladet møtte Mo Yan i Beijing i 2009. Foto: Inger Bentzrud
KINESISK NOBELPRISVINNER: Dagbladet møtte Mo Yan i Beijing i 2009. Foto: Inger BentzrudVis mer

Utslitt av liv og død i Kina

En av Kinas største nålevende forfattere blir en sentral figur ved bokmessa i Frankfurt denne uka. Snart kommer hans Kina-krønike på norsk.

BEIJING (Dagbladet): Da forfatteren Mo Yan ble bedt om å være frontfigur og talsmann i Kina for en kjent PC-produsent, takket han nei, fordi han skriver raskere med penn og papir.

- Bill Gates liker ikke det jeg nå skal si: Maskiner har ingen lidenskap. Jeg skrev på computer i fem år, før jeg vendte tilbake til kalligrafien. Først da - idet hånden og pennen smeltet sammen - kom skrivegleden tilbake til meg. Jeg skrev denne romanen på 43 dager.

Mo Yan holder den 540 sider lange engelske utgaven av «Life and Death Are Wearing Me Out» i hendene. Han legger raskt til:

- Men det tok meg 43 år å planlegge den.

DEN 54 ÅR GAMLE kinesiske forfatteren Guan Moye - Mo Yan er et kunstnernavn og betyr «ikke snakk» - regnes av mange som Kinas største nålevende.

Han bor, skriver og utgis i Kina, og alt han produserer er dypt plantet i det kinesiske jordsmonnet. Romanen «Rødt korn» fra 1985, som ble filmatisert av Zhang Yimou, omtales ofte som «post-Mao-Kinas gjennombruddsroman».

Mo Yan karakteriseres også som Kinas svar på Gabriel Garcia Marquez, og hentydningene til Marquez' «Hundre års ensomhet» har tiltatt ytterligere etter Mo Yans to store Kina-krøniker «Big Breasts & Wide Hips» (1996) og «Life and Death Are Wearing Me Out» (2006).

Her skildres Kinas dramatiske utvikling fra Qing-dynastiets fall på begynnelsen av 1900-tallet til våre dagers nyrike, totalitære reform-Kina, fortalt som burleske familiesagaer. Krig, opprør, sultkatastrofer, revolusjoner, terror og tvang er filtrert gjennom enkeltmenneskers sanseapparat.

Eller dyrs.

- Dette er skikkelser fra det virkelige livet, mennesker og dyr som har levd med meg i alle disse åra helt fra barndommen. Lan Lian pleide å komme med en liten kjerre til skolen vår og selge ting, forteller Mo Yan.

LAN LIAN, eller «Blue Face» i den engelske utgaven, er en av hovedpersonene i «Life and Death Are Wearing Me Out».

Han har fått navnet på grunn av et mørkt fødselsmerke som dekker halve ansiktet. Dessuten er han det revolusjonære «nye» Kinas staeste og siste individualist.

- Dette var i folkekommunenes tid da alle bøndene måtte underlegge seg kollektivbruk og leve halvmilitære liv styrt av landsbysjefens gong-gong. Det var signaler for å gå ut og jobbe og signaler for å gå hjem, og man måtte ha tillatelse for å gå på markedet. Fra 1949 hadde denne mannen klamret seg til sin lille jordlapp, nektet å la seg kollektivisere selv om sønnene og døtrene lot seg presse. Som barn delte jeg alle andres oppfatning av denne mannen som en småstein i maskineriet; bakstreversk, konservativ og kontrarevolusjonær. Men han holdt på sitt helt til Kulturrevolusjonen kom i 1966. Da kunne han ikke ta det lenger og hengte seg. Denne figuren har alltid blitt hos meg; jeg visste at jeg en dag ville skrive om ham. Nå er han blitt en av hovedpersonene i boka mi, sier Mo Yan.

I ROMANEN som skildrer Kinas historie fra begynnelsen av forrige århundre, «Big Breasts & Wide Hips», er hovedpersonen en kvinne som altså har levd et liv med både bundne føtter og med hammer, sigd og Maos lille røde.

I «Life and Death»-romanen, der handlingen konsentrerer seg om siste halvdel av forrige århundre, er «hovedpersonene» dyr. En rik bonde som blir henrettet på grunn av sin jordeierstatus, blir reinkarnert seks ganger. Først som esel, deretter som okse, gris, hund, ape og til slutt, i år 2000, som en liten gutt med digert hode og stort fortellertalent.

- Min fortelling starter 50 år tidligere; den begynner og slutter med samme setning, som en sirkel. Bøndenes liv i Kina har vært som en sirkel i disse åra. Jorda de eide ble først kollektivisert og så redistribuert til dem. Jeg har valgt å se denne forandringen med dyrs øyne. Først lot jeg dyra får menneskelige trekk, men jeg merket at de ville hoppe ut av hammen og overta som ekte dyr. Jeg trives best når jeg skriver om dyr, og egentlig har jeg dypere følelser for dyr enn for mennesker, sier Mo Yan.

Han er oppvokst blant dyr, som grisepasser i barndommen, i landsbyen Gaomi i Shandong-provinsen. Gaomi er alltid åstedet i romanene hans.

- Jeg ble sparket ut av skolen etter fjerde klasse og ble satt til å passe sauer og geiter. I fem år levde jeg mer blant dyr enn mennesker. Derfor vet jeg at du ikke skal undervurdere griser. Du tror ikke man kan gjete griser, hva? Jeg skal si deg at griser er smartere enn mennesker. Er du i stand til å finne søtpoteter som vokser fem fot under jorda?

MO YANS oversetter, den amerikanske litteraturprofessoren Howard Goldblatt, sier at Mo Yan «aldri har møtt et adjektiv han ikke elsker».

Han sier også at Mos nyeste roman, «Tan Xiang Xing», som muligens skal få den engelske tittelen «Death by Sandalwood», er en pinefull utfordring for en oversetter og dessuten ganske annerledes enn alt Mo Yan har utgitt før.

- Men jeg vil da ikke gjenta meg selv, sier Mo Yan.

- Som forfatter må jeg forsøke å være innovativ, både i språk, struktur og form. Av kinesiske kritikere har jeg fått kjeft for å ha for mange grammatiske feil i den nye romanen. Men jeg har helt bevisst brukt folkelig dagligspråk og dessuten en lokal dramaform fra mine hjemtrakter. Jeg eksperimenterer med en stil som ligger i krysningspunktet mellom drama og roman. Historien har tre deler - hodet til en føniksfugl, magen til en gris og halen til en leopard - og slik bruker jeg elementer fra den lokal folkedramatikken som er både muntlig, livlig og lite stilisert. Det har i hvert fall ingenting med korrekt gramatikk å gjøre, sier Mo Yan.

Gjennomgangstemaet i den nye boka er henrettelser og den gamle kinesiske tradisjonen rundt offentlige henrettelser som folkeforlystelse. Det var drama for lokalbefolkningen, hele byen kom for å se på. Mo Yan beskriver forbrytere som synger opera før selve henrettelsen og publikum som jubler og klapper når den dødsdømte synger at om 20 år kommer han tilbake som en annen, grei fyr.

- Jeg skriver ikke dette for å reise noen debatt om dødsstraff. Jeg bruker det bare for å fortelle noe om menneskets eksistens. Kritikerne sier at det virker forrående. Men tro meg, jeg tør ikke drepe en kylling engang. Jeg skriver heller ikke dette for å henge ut kinesere, for skikken fantes jo også under den franske revolusjonen, der det var faste plasser rundt giljotinen hvor rike damer kunne skrike og besvime. Jeg mener bare at som ansvarlig forfatter kan jeg ikke sky temaer som dette, sier Mo Yan.

GJEMT BAK historiske hendelser og gamle tradisjoner handler Mo Yans romaner umiskjennelig om våre dagers tendenser.

Burlesk humor og tilløp tilmagisk realisme stenger heller ikke for brutaliteten som alltid ligger i bunnen av Mo Yans beretninger.

Han tolereres stort sett av de kinesiske sensurmyndighetene. Men i tida rundt Tiananmen-demonstrasjonene i 1989 ble romanen «The Garlic Ballads» fjernet fra butikkhyllene. Den var utgitt året før og handlet om bønders opprør mot korrupte, lokale ledere.

Siden er det kanskje Mo Yans hang til satiriske omskrivninger som har reddet ham. I dag er han så prisbelønnet både nasjonalt og internasjonalt at han kanskje er blitt urørlig?

HEDRES: Mo Yan får nobelprisen for sin hallusinatoriske realisme, fusjonert med folkeeventyr, historie og samtid".Foto: AFP/SCANPIX
HEDRES: Mo Yan får nobelprisen for sin hallusinatoriske realisme, fusjonert med folkeeventyr, historie og samtid".Foto: AFP/SCANPIX Vis mer