Utsøkt komedie

Det er bare å merke seg navnet Olof Lindqvist. Registudenten avdekker et kjempetalent med sin diplomoppgave og stilige modernisering av Marivaux' 1700-tallskomedie «Kjærleikens triumf». Det er blitt sjeldent helstøpt teater.

Selvsagt er det helt riktig å spille Holbergs samtidige, pariseren Marivaux, i denne herlige årstida hvor knopper brister og vårfornemmelsene syder under vinterblek hud. Det er nemlig ikke bare nordmenn som blir gale og yre når det er vår. Det blir i høy grad også personene i «Kjærleikens triumf».

Forelskelse

Tittelen sier vel det meste om hva denne forviklingskomedien handler om. Men i tillegg til to unge menneskers kjærlighetstriumf, skildrer Marivaux også hvordan kjærligheten utløser følelser selv i mennesker som ikke trodde de hadde noen. Forelskelsens mirakel, dens katt-og-mus-lek med seg selv og mange motsetninger, er temaet i flere av de i alt 34 komediene Marivaux skrev i første halvdel av 1700-tallet.

Kjærligheten og alle dens avskygninger i lyse og mørke krefter får fritt løp i Olof Lindqvists moderne og imponerende iscenesettelse i Prøvesalen på Det Norske Teatret. Lindqvist nøyer seg ikke med å avspille en enstrenget stilkomedie under tradisjonelle pudderparykker. Han tar ut ironien i underteksten, samler sin epokemiks i en gjennomført registil og sørger hele tida for at kjærligheten og komedien støter mot dypere psykologiske lag og skumlere krefter i menneskene selv. Det legger en foruroligende dimensjon til hele komedien.

Forviklinger

Handlingen er for så vidt enkel. Prinsesse Léonide er forelsket i den unge, foreldreløse prins Agis. Han blir oppdratt i huset til den puritanske filosofen Hermocrate og hans søster Léontine. For å få kommet på amorøst skuddhold av Agis, kler Léonide og hennes tjener Corine seg ut som menn. Forviklingene oppstår når både Hermocrate og hans søster Léontine forelsker seg i Léonide, det vil si i dem hun utgir seg for å være.

Innvendingen om at Lindqvist burde strøket noe i tekstens ordrike masse, overskygges nesten av den fornøyelige og praktfulle begynnelsen og slutten han har laget. Komedien har bokstavelig talt fått en fransk åpning som både er overraskende og hikstende morsom. I siste scene overtar Piaf musikkbildet fra Vivaldis «De fire årstidene». Jeg kan ikke røpe mer enn at finalen forlenger perspektivet, og løser problemet med ofte banale komediefinaler på en enkel og utsøkt måte.

Strålende

Ensemblet er strålende og stortrives i rollene. Ungpikeforelskelsen og beregnende kvinnelist lyser av Cecilie A. Moslis Léonide. Nina Woxholtt er like utspekulert som hennes 'allo-'allo-kammerpike Corine. Derimot knirker og knaser det heller vissent av følelseslivet til søskenparet Léontine (Turid Gunnes) og Hermocrate (Lasse Kolsrud). Kolsruds åletrange gange når kjærlighetslivet trekker ham opp av tankens rullestol, er for øvrig et av flere høydepunkter.

Erland Bakker løper rundt med oransje vannpistoler og forstår lite av kvinnekjønnet som den unge prins Agis, mens Trond Høvik og Bernhard Ramstad helt finner tonen som stykkets to gjøglere, Arlequin (harlekin) og gartneren Dimas. De er utkledd som to macho-homser og er kostelige. Kanskje burde teatersjefen finne et eget komistykke til dette radarparet?

Martin Musto har laget en gråskimlet og minimalistisk dekor med skråstilte vegger og hemmelige rom som plutselig åpner seg.

Slike rom som kan åpne seg finnes muligens i publikum også. Dersom man da ikke tror at kjærligheten og våren bare er noe som hører ungdommen til.