Utsøkt roman

I Bror Hagemanns sjette roman møter vi den innadvendte og noe alkoholiserte Thomas Hide, tidligere feiret reklamemann som til allmenn forundring bosetter seg på bygda for å jobbe på Grindhagen - en gammeldags institusjon for såkalt tilbakestående barn. Han blir straks uglesett blant de ansatte idet han skaper uro på den «trygge» institusjonen, serverer klientene alkohol, starter band og får et altfor nært forhold til den tverre og kverulantiske fingermalerinnen Anja.

Usentimentalt

Hagemann benytter en «trollfjelsk» teknikk når han lar livet på en institusjon være et bilde på et mikrokosmos, og han er modig nok til å bryte tabuer rundt «galehus»-problematikken. For hans skildring av våre små søsken er blottet for politisk korrekthet og Wenche Foss-aktig sentimentalitet. Her skildres et vakkert kjærlighetsforhold mellom lærer og pasient, her er søte mongoloide småjenter som forsøker å steine en medvenninne til døde. «Ondskapen» er representert med verstingene hvis hovedsyssel det er å drepe kråker - og, viser det seg - også mennesker. Samtidig formulerer Hagemann en usentimental ømhet for de «gale», hvis verden ikke er det idylliske «barndomsland av gamle norsktoppslagere og glansbilder» som vi liker å tro. Nei, de gale er som oss, og den glassveggen vi har bygd opp rundt dem er mer for å beskytte oss selv. Ellers, står det, ville vi alle vært som hundemannen Geimund, som stanger hodet mot veggen inntil han får kraniebrudd.

Musikalsk

Svært elegant her er fortellerteknikken, som i begynnelsen er forfatterobjektiv, seinere blir et vi og endelig et jeg, der en observatør trer fram og til slutt overtar hele bildet. Det ligger en musikalitet i denne oppbyggingen, samtidig som vi etter hvert får et svært skremmende bilde av observatørens rolle. Her har Hagemann brukt kriminaltekniske virkemidler, der skjebnen til den druknede Asbjørn står sentralt.

Asketisk

Samtidig har Hagemann et helt særegent blikk, og da med eksklusive og overbevisende bilder. Som når han reflekterer over hvorvidt Anja merker at hun blir observert. « Men er det mulig? Vet en celle at den blir observert gjennom et mikroskop? Vet en rose om blikket som beundrer den? » Eller også når han lar observatøren reflektere over askesen, som er « å se det store i det lille, å innse at smulen i hånden er mer enn kaka den kommer fra ». Og det er nettopp det Hagemann selv får til i denne boka, f.eks. når han lar Hide bruke flere måneder på å lære barna om bokstaven A, om « dens klang, farve og stofflighet ».

Kort sagt er «De blyges hus» en helt utsøkt roman som burde gi Hagemann den posisjonen han fortjener i det norske litterære hierarkiet.