MEGET GOD: De fleste av oss har sett Hugh Grant i mange forskjellige britiske filmer der han spiller kjekk, kvikk og litt klønete morsom. Nå i rollen som politikeren Jeremy Thorpe, i "Ein engelsk skandale", viser han at han også mestrer å lodde en smule dypere med bravur. Foto: Sony.
MEGET GOD: De fleste av oss har sett Hugh Grant i mange forskjellige britiske filmer der han spiller kjekk, kvikk og litt klønete morsom. Nå i rollen som politikeren Jeremy Thorpe, i "Ein engelsk skandale", viser han at han også mestrer å lodde en smule dypere med bravur. Foto: Sony.Vis mer

Anmeldelse: «Ein engelsk skandale»

Utsøkt skuespill av Hugh Grant

Miniserie i tre deler som virkelig er verdt å bruke tid på.

Noen av oss er så forbasket retrospektive av legning at vi kan drømme midt på blanke arbeidsdagen at vi er tilbake i tid og ser gamle helter på høylys dag, og meget sein natt, men nei: vi sier ikke at alt var bedre før.

Men, vi liker dramaserier, særlig erkebritiske fra BBC, som tar oss med tilbake i nær historie for å vise hvordan det egentlig var, dramatisert selvsagt med sobre skuespiller og med et delikat og sterkt manus der dialogene er skreddersøm fra Savile Row.

Ein engelsk skandale

5 1 6

Drama

Legges ut på NRK-nett fredag 7.september, november lineært.
Beskrivelse:

Politisk skandale fra virkeligheten med supre skuespillere

Kanal:

NRK

«Grant kler å bli eldre»
Se alle anmeldelser

Vi liker også å få en liten titt inn i hvordan det også var da vi ikke fattet noe annet enn at mor var sammen med far og at pundets kurs var på cirka 20 kroner og britene var like arrogante da som nå. Vel. Men, det å være homofil i Storbritannia var heller ikke i UK en tett tango med portvin i neven.

Straffbart

Nei, homofili var straffbart til det i 1967, i England og Wales, ble en slik lovendring:

«Private homofile handlinger mellom menn over 21 år ble avkriminalisert. Loven i Skottland derimot ble ikke omgjort før i 1980, 1982 i Nord-Irland».

Dette er de tunge bakteppet som er greit å ha med seg når du bør bruke tid på denne miniserien i tre deler, «Ein engelsk skandale» («A Very English Scandal»). Vi snakker om et tv-drama bygd på en sann historie, en helt sann politisk skandale.

Den inneholder det meste som skal til for å fange interessen hos oss som nesten aldri får nok av politikk, maktkamp, britisk underfundighet, tørrvittighet, datidas strenge moralisme og tidsbildene som denne serien er tuftet på.

Jeremy Thorpe

Vi som har levd siden norsk fjernsyn var elendig, i svart og hvitt, kan kanskje vagt huske å ha lest om denne skandalen i britisk politikk som tabloidaktig kalles «Jeremy Thorpe-skandalen».

Det hele startet i London i 1965. Vi møter Jeremy Thorpe (Hugh Grant). Han er en singel, velkledd, prima i språkøyet også, sofisikert, kjekk og en meget lovende politiker i det liberale partiet (Liberal Party) og representant i Underhuset (House of Commons) i Det britiske parlamentet. Alt ser ut til å være i den skjønneste orden. Han er enebarn. Har en tidstypisk noe snobbet mor i en fin villa ute på landet, mens han nyter det gode liv i det som snart skal bli til det virkelige The Swinging Sixties. Han har nære og gode politiske allierte, men det han bare betror seg om til en partikollega er at han fortrekker menn. At han også nylig har hatt et hektisk forhold til en annen mann, Norman Josiffe.

Rollen som Norman spilles av den bestandig like dyktige og troverdige Ben Whishaw. Josiffe er en slags naiv bohem, en vakker ung mann, som blir modell, som vil ha penger og etterhvert hevn og som er langt yngre enn Thorpe.

Her ligger det selvsagt spenning og masse intriger, og særlig Thorpe vet at hvis dette blir kjent så er han ferdig som politiker. Han kan også bli straffet, ettersom sex mellom menn på denne tida var strengt forbudt i Storbritannia.

Utsøkt Grant

Hugh Grant som Thorpe er en rolle han virkelg gestalter utsøkt. Grant er tidligere nok blitt sett på som en lettvekter, en morsom figur med ett statisk ansiksuttrykk som kan spille overflatiske roller til fingerspissene. Dette gjør han også tidvis her, fordi han evner det og kan det. Men hans alder og utseende kler ham utmerket, og han får også bevist at han nok kan lodde dypere i en mengde framtidige hovedroller.

Dette er noe av det bedre vi har oppleved av og med Grant på aldri så lang tid. Og, vi liker også miniserier, må vite. Tre episoder er nesten alltid mer enn nok, dette er forresten noe norske forfattere også burde ta ad notam: Skriv romaner på 300 og ikke 906 sider.

Vi har ikke tid til alt daukjøttet. Vi skal også leve og elske, og husk at Hamsuns «Sult» var på 120 sider, og dette er fortsatt verdens beste norske roman. Beklager denne lettkledde avsporingen. Vi skal ikke avsløre hvordan dette betente og pikante engelske politikerdramaet av et intenst kammerspill, som også nærmer seg litt krim, ender. Men, ikke google noen av de faktisk involverte. La deg henføre av skandalen og de gode skuespillere, ta gjerne en aldri så liten tørr sherry når det hele er over.