Utsøkt språkmester

«Hvordan skulle jeg med språket kunne komme mellom smerteytringen og smerten?» spør Henning Kramer Dahl i sin ellevte diktsamling, der han nettopp utforsker dette landskapet. Og nærmere enn Kramer Dahl kommer en kanskje ikke.

I denne samlingen hensetter han leseren i en nesten salig stemning med sitt imponerende, overlegne og lekne forhold til språket. Og han beveger seg helt på grensen av det mulige med sine «dekomposisjoner» - dette for en gammel Blindern-student så betente og eksamensaktige begrep, som Kramer Dahl utrolig nok makter å poetisere.

Boka er delt i tre avdelinger, hver med treogtjue dikt som parallelt inneholder nøyaktig de samme ordene, lik en kortstokk som legges ut og samles inn igjen. Dette for i bokstavelig forstand å vise språkets - og da også virkelighetens eller materiens - uendelige muligheter. Svært imponerende her er måten han setter sammen og henter opp ord, i en tilsynelatende meningsløs rekke der hvert ord gir ny mening.

Settingen her er svært pessimistisk, i et sciencefictionaktig landskap med giftig luft, brennende hete og klam fuktighet. Men denne rystende klamheten løses opp med en nødvendig avvæpnende humor, som nettopp forsterker det skrekkvisjonsaktige - som i diktet om kusken og hesten: «På piskeren venter paradisets enger. På den piskede pølsefabrikken.»

Det er sjelden å lese en som våger, og som lykkes, i å gå så langt i å tyne språket - noe som er umulig å få vist i en anmeldelse. Gå og kjøp.