Utspekulert naivisme

Erlend Loe har skrevet en bok som bobler av lystig skrivekunst på så godt som hver eneste side.

Så vidt jeg minnes utropte Dagbladet Erlend Loe til årets talent for et par år siden. Det var ikke dumt gjort. Loe har vist seg verdig til denne æren.

Han hører ikke til dem som graver sitt pund ned. Etter debutromanen «Tatt av kvinnen» fra 1993 har han utgitt fire velopplagte barnebøker. Hva man vil kalle årets bok, får være opp til hver enkelt. Den likner i alle fall på et definitivt gjennombrudd. Holder han fram som han stevner, har vi mye å glede oss til. Loe er nemlig en morsom mann som kaller både på smilet og den skrallende latteren.

Underfundig

Loe er en underfundig og utspekulert naivist. Her har Arild Nyquist endelig fått en verdig konkurrent i vår samtidslitteratur. Som Nyquist betrakter Loe verden med barnets øyne. Han graver og spør og venter forgjeves på svar fra de vise. Han setter spørsmålstegn ved voksenverdens kjas og mas. Hva er egentlig vitsen med det hele? Ja, hva er vitsen med livet sånn i sin alminnelighet sett fra evighetens synsvinkel?

Hovedpersonen og jeg-fortelleren i «Naiv. Super.» er 25 år og student. Han har to venner, en god og en dårlig, men ingen kjæreste. Det siste plager ham sterkt. Han vil gjerne ha en kjæreste, men han vet ikke riktig hvordan han skal anskaffe seg en. Til gjengjeld har han en bror, men denne broren er ikke særlig sympatisk, synes han, i hvert fall atskillig mindre sympatisk enn ham selv. Etter at broren har slått ham i krokket, får han enda større motvilje mot ham.

Krise

Dette krokket-spillet gir attpåkjøpet støtet til at jeg-personen havner i en eksistensiell krise (!). Alt forekommer ham plutselig helt meningsløst. Ingenting henger sammen. Og han tar konsekvensen av dette. Han kutter ut studiene, selger TV-en og bøkene sine, sier opp telefon- og avisabonnementene og avvikler hele sin gamle tilværelse. Broren har tilbudt å låne ham leiligheten sin mens han er i utlandet. Hit flytter han inn med alt sitt gjenværende habengut i en ryggsekk.

Original

Historier om menn som melder seg ut av samfunnet er kjente og kjære i litteraturen, men Loes versjon er dypt original. Jeg-personen kjøper seg ball og bankebrett og stifter bekjentskap med en guttunge i nabolaget. Han tilbringer mye tid med å sette opp lister over hva han likte og ikke likte som barn. Pr. faks holder han jevnlig kontakt med sin gode venn, mens han forsøker å holde sin dårlige venn på avstand. Ikke minst bruker han tida til å reflektere over tida og sin egen plass i universet.

Universet

Det er svære filosofiske tanker han tumler med. Han kommer over en bok av en herre ved navn Paul, en moderne Einstein-elev som omhandler universet og tidas relativitet. Jeg-personens refleksjoner over disse dypt alvorlige saker er formidlet med en underfundig, lakonisk humor som til tider når de helt store høyder. Man kunne fristes til å sitere og sitere. Her er mer enn nok å ta av. Plassen tillater bare en liten sekvens som følger etter at jeg-personen har fått vite av Paul (som er en satan med tall) at universet vil begynne å trekke seg sammen om hundre milliarder år: «Dette med at universet ser ut til å ha en slutt, legger naturligvis en demper på et og annet. Alle tanker på evig liv setter seg litt i halsen. Men det ser ikke ut til å plage meg. Ikke nå. Tvert imot. Jeg føler meg mer levende enn på lenge. Plutselig kjennes det fint å ha en frist å forholde seg til. Jeg har egentlig alltid jobbet godt under press.»

New York

Resten av boka står i stil med disse innledende manøvrene. Her skal ikke røpes mer av det som skjer enn at det både blir råd med kjæreste og orden på forholdet til broren. Det siste skjer i New York dit jeg-personen blir invitert av sin styrtrike bror. Skildringen av oppholdet er et høydepunkt i romanen, hvis man da kan tale om høydepunkter i en bok som bobler av lystig skrivekunst på så godt som hver eneste side.

Som skriftstrategi er den naivistiske uhyre krevende. Det er lett å falle for egne grep. Loe gjør ikke det. Med lekende letthet turnerer han tilværelsens tyngde. Alvorsmenn må gjerne ta meg i skole, men jeg føler meg trygg på at jeg har mine ord i behold når jeg her til slutt utroper «Naiv. Super.» til en liten genistrek i den naivistiske sjanger.