Anmeldelse: Avicii - «TIM»

Utspekulert og ytterst middelmådig

Aviciis posthume album «TIM» føles mest av alt som emosjonell manipulasjon av fansen.

Foto: Universal Music
Foto: Universal MusicVis mer

«TIM»

Avicii

3 1 6

EDM Pop

Plateselskap:

Universal Music

«Domineres av et usmakelig dødsfokus.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Det var grunn til å være håpefull da Universal Music i april slapp Avicii sin første posthume singel «SOS» – én drøy uke før årsdagen for den svenske EDM-superstjernens tragiske selvmord i Oman. Med Aloe Blacc i spiss og et budskap som på det tidspunktet føltes langt mer oppløftende enn spekulativt ut.

Når resten av albumet nå rulles ut for produsentens fans, er det derimot med en overdreven helling mot det sistnevnte. Dominert av temaer rundt depresjon og død.

Emner som er vanskelig å uttrykke uten å trå feil for selv den mest erfarne låtskriver, og derfor ikke overraskende går fullstendig skeis i hendene på «TIM» sin hitliste-sultne besetning.

Hoderystende upassende

Allerede fra første sekund av blir det klart hvor mye cringe vi har foran oss. Å åpne en låt med linja «Dear society, you are moving way too fast» er noe man kan forvente å høre fra en veslevoksen tenåringsrapper på Norske Talenter.

Isteden er det kollegene Vargas & Lagola som sparker i gang de naive selvfølgelighetene («Peace of Mind»), før Coldplay-vokalist Chris Martin sier «hold my beer» med sitt hoderystende upassende bidrag på «Heaven» («I think I just died / And went to heaven»).

Riktignok skrevet og spilt inn lenge før Berglings død, blir teksten likevel helt usmakelig i denne sammenhengen.

Det hadde nemlig vært mer enn nok med «SOS» sitt fokus på misbruk og mental helse. Den nevnte Aloe Blacc-singelen er da også langt på vei albumets beste låt, og sitter fortsatt i hodet to måneder etter at den først ble gitt ut.

Som en del av denne helheten – hvor man ikke har klart å dy seg fra å legge til den ene vulgære referansen etter den andre – nærmer selv «SOS» seg et privat overtramp.

Som tatt ut av Eurovision

Heldigvis består «TIM» likevel av mer enn dårlige skjulte henvisninger til den avdøde hovedpersonens tragedie. Mellom sine mange uappetittlige øyeblikk, er skiva dessuten også en ytterst middelmådig EDM-utgivelse.

Vargas & Lagola returnerer med vokalhjelp fra Agnes på andresingelen «Tough Love», som strengt tatt bare høres ut som et tacky Eurovision-bidrag. I hendene til Carl Falk har «Bad Reputation» blitt et fantasiløst og generisk tropedrypp, noe den svenske låtskriveren til nøds gjør godt igjen ved å overlate store deler av plassen på «Ain’t a Thing» til vokalisten BONN.

A R I Z O N A-gjestede «Hold the Line» plukker opp der «SOS» slapp, og er muligens skivas minst skamløse låt om det repeterende dødsfokuset. Refrenget «We don't get to die young / Trouble keeping our head sometimes / We just have to push on / We don't get to give up this life» føles i alle fall atskillig mer passende i denne sammenhengen, enn tidligere låters utilsiktede dødsromantisering og lite gjennomtenkte linjer om å «wanna let go».

Emosjonell manipulering

Men dessverre er dette altså snarere unntaket enn regelen på en skive som stadig returnerer til sitt heller suspekte tema. Selv på «Freak», en låt som i utgangspunktet handler om å bli kritisert av våre medmennesker, fortsetter referansene til depresjon og en for tidlig bortgang:

«I don't want to be seen in this shape I'm in / I don't want you to see how depressed I've been / You were never the high one, never wanted to die young».

I det hele tatt er det snodig hvordan ingen har stoppet underveis i prosjektet for å påpeke at det kanskje er nok nå. Uten at jeg som utenforstående kan gå dypere inn i de etterlattes hensikter, framstår «TIM» mer som emosjonell manipulasjon av fansen enn en utstrakt hånd til andre som befinner seg i samme desperate situasjon.

Dette ødelegger også mer for helhetsinntrykket enn elendige spor som det grusomme Imagine Dragons-bidraget «Heart Upon My Sleeve».

Når albumet til slutt «Fades Away» med hjelp fra den svenske sangeren Noonie Bao (som også sang på 2012-låta «I Could Be The One»), er det derfor med et ørlite håp om at det blir med denne siste blodsugingen fra Tim Berglings musikalske arv.

.