PÅ MANGE MÅTER ET BARN: «Anders Behring Breivik er et skadet menneske. Han har aldri nådd en nevrotisk struktur som deg og meg,» skriver kronikkforfatteren. Tegning: Esther Maria Bjørneboe / NRK
PÅ MANGE MÅTER ET BARN: «Anders Behring Breivik er et skadet menneske. Han har aldri nådd en nevrotisk struktur som deg og meg,» skriver kronikkforfatteren. Tegning: Esther Maria Bjørneboe / NRKVis mer

Utspilt av et sykt menneske

Tragedier skapes av folk som faller utenfor og ønsker å straffe samfunnet for det.

Onsdag vil rettpsykiaterne erklære Anders Behring Breivik strafferettslig tilregnelig. Slik straffloven har avgrenset utilregnelighet har rettspsykiaterne lite spillerom til å gjøre noe annet. Dette vil bli et hett tema når hovedpersonen entrer scenen 16. april neste år og vil dele sin indre og private verden med et spent publikum.

At dette handler om et sykt menneske og ikke en terrorist, vil da gå opp for de fleste. Denne rettssaken vil derfor aktualisere en nødvendig debatt om avgrensningen av strafferettslig utilregnelighet. I møte med Anders Behring Breivik vil straffeloven bli utfordret når det gjelder hvorfor alvorlig personlighetspatologi ikke er et kriterium når en tiltalt skal vurderes som strafferettslig utilregnelig.

Verken Hitler eller Idi Amin var psykotiske i «gjerningsøyeblikket». De ble ikke mindre utilregnelige av det. At Anders Behring Breivik ikke er det, gjør han verken mer tilregnelig eller mindre syk. Å dømme et sykt menneske som Anders Behring Breivik til fengselsstraff, er prinsipielt galt og viser oss et primitivt Norge. Fra før har Anders Behring Breivik utspilt politiske myndigheter, media og PST. Nå står altså rettsvesenet for tur. 22. juli-tragedien har vist oss et Norge utspilt på så altfor mange måter.

Anders Behring Breivik er et skadet menneske. Han har aldri nådd en nevrotisk struktur som deg og meg. Evnen til å danne en indre konflikt er altså i liten grad utviklet. Konflikten er med andre ord i sin opprinnelige form, mellom individ og miljø. Dette gjør Anders Behring Breivik på mange måter til et barn i en voksen. Hadde han vært posisjonert i forhold til makt, ville han kunne utrette skade langt utover 22. juli-tragedien.

Når det gjelder personlighetspatologi, vil de fleste psykologer se paralleller mellom Breivik, Adolf Hitler og Idi Amin. Grunnleggende funksjoner som evne til realitetstesting, evne til tilknytning, evne til selvfølelsesregulering og evne til syntetisering med mer, har aldri har nådd et utviklingsnivå som hos oss andre.

Å spørre om kjole og hvitt etter å ha drept 77 mennesker, å gasse i hjel millioner av jøder ut ifra en konspirasjonsteori eller å slakte sin egen befolkning ut ifra paranoide forestillinger, sier det vi trenger å vite om Anders Behring Breivik, Hitler og Idi Amin. De er ikke utrustet som deg og meg.

Da mannen som utførte trikkedrapet ble vurdert som strafferettslig utilregnelig, var dette en korrekt avgjørelse. Han var tydelig psykotisk i gjerningsøyeblikket. Han ble dømt til psykiatrisk behandling, fikk antipsykotiske medisiner og verden sto ikke lenger fram som flytende og skremmende. Trikkemannen hadde med andre ord en forbigående lidelse. Tar han medisinene sine, vil han ikke være til fare for samfunnet eller seg selv.

Anders Behring Breivik, Hitler og Idi Amin, har imidlertid ikke en forbigående lidelse, lidelsen sitter i selve karakteren. Dette kan ikke medisineres bort selv om legemiddelindustrien ønsker å tro dette. Patologien sitter i selve personlighetsstrukturen og vil være der til evig tid, med mindre man gjør noe med denne. Skal man sette ting på spissen og aktualisere hvem som er mest syk av trikkemannen og Anders Behring Breivik, bør leseren nå ane svaret på dette. I denne sammenhengen står straffeloven fram som hjelpeløs. Den kan imidlertid trøste seg med at den er i godt selskap.

KARAKTEREN ER SKADET: «Anders Behring Breivik, Hitler og Idi Amin, har imidlertid ikke en forbigående lidelse, lidelsen sitter i selve karakteren,» skriver kronikkforfatteren. Foto: AP/Scanpix
KARAKTEREN ER SKADET: «Anders Behring Breivik, Hitler og Idi Amin, har imidlertid ikke en forbigående lidelse, lidelsen sitter i selve karakteren,» skriver kronikkforfatteren. Foto: AP/Scanpix Vis mer

Da Jens Stoltenberg beskrev 22. juli-tragedien som en feig handling, viste han tydelig, uavhengig av motivet bak denne uttalelsen, at han ikke forstår. Den eneste som vil komme styrket ut av en slik uttalelse, er en individualistisk forklaringsmodell som plasserer individet i sentrum for alt av handlinger og hendelser. Strukturene og drivkreftene som skaper syke mennesker som Anders Behring Brevik og terroristene bak 11. september viskes ut. Tragedier som 22. juli og 11. september blir derfor en lovmessighet maskert med ulike uttrykk.

Gjennom bare å fokusere på individet kjøper systemet seg fri. Hvor lenge politikere kan holde på med dette før det igjen smeller og uskyldige igjen dør, virker de å bry seg lite om. Å lese opp et manus der det står «mer demokrati og mer åpenhet», som Jens Stoltenberg og Eskil Pedersen har gjort, er som å gi opium til folket. Det gir en god følelse der og da, men gjør lite med kausalmekanismene og strukturene som er ansvarlig for at stadig flere mennesker faller utenfor og ønsker å straffe andre for dette.

Å påstå at norske myndigheter ønsker en ny 22. juli-tragedie, er en drøy påstand. Samtidig er det et faktum at norske myndigheter i liten grad har tematisert eller iverksatt forebyggende tiltak som gjør noe med strukturene og drivkreftene som skaper syke mennesker, massemordere og terrorister. At norsk politikk i økende grad handler om å være i posisjon og sikre gjenvalg, framfor å gjøre verden til et bedre og tryggere sted, virker derfor tydelig.

Når NRK som bærende medieinstitusjon representert med Gro Holm og Kyrre Nakkim i dagene etter 22. juli konkluderte med at motivet bak Anders Behring Breviks handlinger lå i hans høyreekstremistiske ideologi, gjør de det samme som hovedpersonen selv, de skaper en virkelighet som ikke finnes.

MANGLET NOE: «Å spørre om kjole og hvitt etter å ha drept 77 mennesker, å gasse i hjel millioner av jøder ut ifra en konspirasjonsteori eller å slakte sin egen befolkning ut ifra paranoide forestillinger, sier det vi trenger å vite om Breivik, Hitler og Amin. De er ikke utrustet som deg og meg,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Scanpix
MANGLET NOE: «Å spørre om kjole og hvitt etter å ha drept 77 mennesker, å gasse i hjel millioner av jøder ut ifra en konspirasjonsteori eller å slakte sin egen befolkning ut ifra paranoide forestillinger, sier det vi trenger å vite om Breivik, Hitler og Amin. De er ikke utrustet som deg og meg,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Scanpix Vis mer

Motivene bak Anders Behring Breviks handlinger stikker langt dypere enn dette. Han er et skadet menneske og representer strukturelt noe helt annet enn en «vanlig» terrorist. Framfor å stå fram som utspilt, bør man som journalist snu flere steiner og på den måten få flere svar. At man som journalist kan ha et behov for å stå fram som omnipotent med «svaret», kan sikkert mange journalister kjenne seg igjen i. Som journalist er dette imidlertid en dødssynd. Det er virkeligheten man skal speile, ikke egne behov.

Ikke bare NRK, men store deler av norsk presse har stått fram som ensidig og forutsigbar i dekningen av 22. juli-tragedien. De har blitt utspilt både av hovedpersonen og av de politiske lederne. De har passivt slukt Anders Behring Breiviks representasjon og promotering av seg selv som en høyreekstremistisk ideolog. De har også slukt de politiske ledernes svar på tragedien, gjennom i altfor stor grad å la dem slippe unna med parolene «mer demokrati og mer åpenhet». De har i liten grad konfrontert de politiske myndighetene med noe annet enn beredskapskritikk.

Å ansvarliggjøre politikerne for deler av tragedien gjennom å peke på alle de som har falt utenfor samfunnet og at dette er en tikkende bombe, virker de å bry seg lite om. Det er et paradoks at den frie presse står fram som så ufri.

Når et samfunn møter en tragedie som 22. juli konfronteres det med hvem det er. Denne tragedien har vist oss mye om Norge. Mest av alt har det vist at Norge har lang vei å gå når det gjelder abstraksjons- og refleksjonsnivå. Norge er et sivilisert og privilegert land. I motsetning til mange andre land har vi ressurser og forutsetninger for at analyser, beslutningsprosesser og tiltak skal stå fram som differensierte og reflekterte. Det er derfor et tankekors at dette har vært systematisk fraværende i vårt møte med 22. juli.

POLITIKERNE HAR FEIL FOKUS: «Gjennom bare å fokusere på individet kjøper systemet seg fri,» skriver kronikkforfatteren. Motivene til Anders Behring Breivik stakk dypere enn ideologi, mener han.
POLITIKERNE HAR FEIL FOKUS: «Gjennom bare å fokusere på individet kjøper systemet seg fri,» skriver kronikkforfatteren. Motivene til Anders Behring Breivik stakk dypere enn ideologi, mener han. Vis mer

Når PST-sjef Janne Kristiansen topper det hele med å uttale at Anders Behring Breivik er skrudd i hodet og ondskapsfull, føyer dette seg inn i rekken av et passivt refleksjonsmønster som gjennomsyrer altfor store deler av politikken, media og rettsvesenet. 22. juli-tragedien blir derfor et vitnesbyrd om at liknende tragedier er garantert å skje igjen.