Utvannet kristendom

Ingress

Meninger

Nokså ofte handler politikk om å blåse opp bagateller til handlekraftig eller prinsipiell aksjon. Andre ganger må store endringer kamufleres eller forminskes fordi virkeligheten er ubehagelig. Regjeringens forslag til endringer i skolens undervisning i religion, livssyn og etikk er et eksempel på hvordan en reform både kan tolkes pragmatisk og idealistisk. Regjeringen lemper på det varslede kravet om minst 55 prosent kristendom i det nye KRLE-faget. I stedet skal «om lag halvparten» av faget være kristendom. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) sier det skal «være litt mer rom» for kristendom og kristendomskunnskap enn vi har i dag. Samtidig kommer honnørordet kristendom inn i fagets navn. KRLE skal også inngå i lærerutdanningens pedagogikkfag.

Kristelig Folkeparti framstiller endringen som en stor seier, mens statsråden gjør hva han kan for å forminske dens betydning. Slik passer reformen inn i de uryddige, politiske kompromissene som preger forholdet mellom den norske staten og religionen. Denne situasjonen gjenspeiles i utdanningsloven der den kristne oppdragelsen ble fjernet i 2008. I stedet fikk vi en formålsparagraf der det heter at opplæringen i skolen skal bygge på «grunnleggjande verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon». Forkynnelsen i skolen er altså avskaffet, men de kristner verdiene er fremdeles det sentrale elementet i skolens formål.

Dette samsvarer godt med den såkalte avviklingen av statskirken. Rett nok er det ikke lenger regjeringen, men kirkerådet, som utnevner biskoper. Samtidig fastslår grunnloven at statens verdigrunnlag «forblir vår kristne og humanistiske arv». De økonomiske og administrative båndene mellom staten og Den norske kirke er også blitt videreført etter det brede kirkeforliket. Alle partier på Stortinget stilte seg bak dette, slik det også skjedde da utdanningsloven ble endret.

Statens religiøse tvetydighet har altså bred politisk forankring og en slags konsekvens. For staten er ikke lenger kristendommen en tro, men et sett verdier som har høyere status enn andre religioner eller livssyn. På lengre sikt vil det bli lettere å se at dette er en hybrid, en syntetisk tro, som ikke er fruktbar. I ei tid med stor mangfoldighet når det gjelder tro og tvil, kan ikke staten favorisere én trosretning.