Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Regjeringen Solberg:

Utvidelse av kampsonen

Hvis dette skal holde, må Erna Solberg bli Trine Skei Grandes trofaste støttekontakt, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Vi har ikke fått en ny regjering, vi har fått en utvidet regjering. Regjeringen Solberg sendte tirsdag ut egen pressemelding om dette, kanskje litt motivert av den historiske dimensjonen. De kunne nemlig samtidig føye til at det er første gang dette skjer siden 1983, da Willochs rene Høyre-regjering ble utvidet med KrF og Senterpartiet. Høyre er blitt opptatt av å se i bakspeilet. Ernas drøm er borgerlig samling, som aldri er blitt helt fullbyrdet med et fast flertall. Venstre inn i regjering er et steg på veien.

Utvidelsen som ble presentert i dag, bærer bud om at dette første steget vil bli vanskelig. Og det er selvsagt Venstre, den grønne faktoren og outsideren i regjeringen, som får det tøffest. Det minste partiet bærer med seg uforholdsmessig mange tunge symbolsaker inn i regjering, men har bare tre statsråder til å passe på alt sammen. Med det skal de forsvare seg overfor skeptikere i eget parti, egne velgere, en angrepsvillig opposisjon og regjeringspartnere som selvsagt ikke vil gi dem mer gjennomslag enn strengt tatt nødvendig.

Venstre har nesten for mange hjertesaker, og må prioritere hardt. Kunnskapssektoren deles opp i to, og Venstre sender inn i den relativt ukjente, men i denne sammenhengen rutinerte, politikeren Iselin Nybø. Som første nestleder for kirke- utdannings- og forskningskomiteen i Stortinget i forrige periode har hun kjempet for en del av de sakene som hun nå får ansvar for å gjennomføre som minister for forskning og høyere utdanning. Hun må være hard i klypa for å gjennomføre tøffe og upopulære tiltak som endringer i strukturen i universitets- og høyskolesektoren, hun skal finansiere økte tildelinger og realisere Venstres fanesak – 11 måneders studiestøtte. Samtidig skal hun kjempe om ressursene med erfarne Jan Tore Sanner.

Sanner bytter departement og tar over ansvaret for grunnskolen og videregående opplæring, samtidig som han skal forvalte integreringspolitikken. Å gi integreringspolitikken et vennligere ansikt har vært et av kravene for Venstre inn i regjering, og med Sanner får de nettopp det. Integrering er også en sak Høyre ønsker å profilere seg på, og for dynamikken i regjeringen kan det være et godt at Høyre avlaster en av Venstres kjepphester. For å få prosjektet til å henge sammen trenger Erna Solberg å finne slike løsninger. Det anstendige Høyre må komme Venstre til unnsetning.

Nattsiden av denne manøveren finner vi i Justisdepartementet. Her sender Venstre inn sin egen oppasser for Sylvi Listhaug. Sveinung Rotevatn har vært en ivrig tilhenger av regjeringssamarbeid med Frp og Høyre. Som lønn for strevet har han fått oppgaven med å være statssekretær i Listhaugs departement. Venstre og Frp er på kollisjonskurs både i justispolitikken og innvandringspolitikken, og Rotevatn skal dele kontorfellesskap der han både skal krangle med og underordne seg Listhaugs folk. Hadde det ikke vært for den forutgående entusiasmen, kunne det framstått som straffarbeid.

Vår nye klima- og miljøminister, Ola Elvestuen, har også et vanskelig utgangspunkt. Regjeringsplattformen antyder flere grønne satsinger for denne regjeringen, men Elvestuen rår ikke over mange av de viktigste fra sin stol. Vurdering av om oljefondet skal få investere i fornybar energi i utlandet, unotert infrastruktur, sorterer under finansminister Siv Jensen. Det samme gjør avgiftspolitikken, som må skrus kraftig for å få til det grønne skatteskiftet partiet vil gjennomføre. Dessuten er oljepolitikken også plassert i Frp, der Terje Søviknes dagen etter Jeløya-erklæringen kunne annonsere rekordmange nye oljelisenser på norsk sokkel.

Elvestuen får likevel et nytt verktøy å kose seg med. Det statlige Enova, som skal bidra til omstillingen til lavutslippssamfunnet, melder flytting fra Søviknes’ departement til Klima- og miljødepartementet.

Elvestuen tilhører ikke den grønneste fløyen av partiet. Han var på det tapende laget da Venstre strammet inn oljepolitikken på landsmøtet i fjor, hvor han gikk på talerstolen og advarte mot at Venstre skulle konkurrere mot de «aller grønneste partiene». Til tross for at han har vært leder for energi- og miljøkomiteen på Stortinget de siste fire årene, har han ikke fylt rollen som Venstres klimaprofil. Det er han nødt til å klare nå.

Med dette utgangspunktet er det ikke rart Trine Skei Grande har valgt seg et «lettere» departement, kultur, hvor Venstre også vil ha gode muligheter for å markere seg. I tillegg til å være partileder, kommer hun til å ha hendene fulle med andre konflikter og rivninger i regjeringskollegiet. Venstre-lederen får i praksis tre heltidsjobber. Høyre og Frp har selvsagt sine egne hensyn som skal tas, og egne seire som skal sikres. Men Venstres posisjon er klart mest utsatt. Hvis Erna Solbergs drøm om borgerlig flertall skal bli realisert, må hun være Grandes trofaste støttekontakt.