Utvikling av politikk

Ingress

Meninger

På felt etter felt kommer det største opposisjonspartiet på banen med gjennomtenkte forslag til ny politikk. Faktisk kan det se ut som om Arbeiderpartiet trenger den ro en tilværelse utenfor regjeringskontorene byr på. Det er grunner til at man tapte valget. Gammel politikk må fornyes. Norge og verden er i stadig utvikling. Utfordringer står hele tida i kø. Det må ethvert parti med styringsambisjoner ta fatt i.

I går la partiet fram en rapport utarbeidet av et utvalg som har sett nærmere på kunnskapspolitikken. Utvalget er ledet av Jette Christensen, en av kandidatene til et av partiets toppverv. Sentrale roller i programarbeid er en klassisk del av danningen av toppolitikere. De må gå dypt inn i materien, forholde seg til profesjoner og faglig ekspertise, til bruker og mottakere av velferdsytelser, i dette tilfellet til lærere og elever. De må, som partileder Jonas Gahr Støre ynder å si, lytte.

Det har Ap?s kunnskapsutvalg gjort, slik Christensen fortalte i gårsdagens diskusjon med Høyres skolepolitiske talsmann, Henrik Asheim, i Politisk kvarter. Utvalgets medlemmer har reist rundt og snakket med lærerne, merket seg deres synspunkter, forstått deres ønske om å få tid, rom og tillit til å være gode lærere. Det har resultert i et forslag fra utvalgets side om en nasjonal lærernorm, et definert forhold mellom antall elever og lærere i skolen. Dette er utvilsomt musikk i lærerorganisasjonenes ører, like sikkert som det skurrer i samfunnsøkonomers og høyreideologers.

Det nye med forslaget er at det kommer fra Ap. Tidligere har bare SV og den nå avdøde KrF-statsråd Jon Lilletun ønsket å øke lærertettheten per elev. Høyre som ynder å etterstrebe mangfold, også i skolestuene, og også legge til rette for flere private skoleeiere, avviser forslaget med en svært tynn argumentasjon. En nasjonal norm vil ikke være til hinder for fleksibilitet. Den vil bare være en nedre grense for ressursinnsats uten at det bør skape nevneverdige problemer for skolelederen. At en slik norm reduserer skoleeiernes, kommunenes, handlingsrom, skal vi bare være glade for. Kommunene er i konstant pengenød. Mange kommuner har nylig kuttet i sine skolebudsjetter. Slike kutt bør det være grenser for, særlig hvis man mener at nasjonens viktigste ressurser befinner seg på skolebenken og ikke på havbunnen.