Utviklingen i oljemarkedet

Oljeprisen har våren 1998 falt dramatisk, og har reelt i perioder vært lavere enn noen gang siden oljevirksomheten startet i Norge.

En rekke faktorer bidro til at prisen på olje falt. Den økonomiske krisen i Asia medførte at forbruket av olje i regionen falt. Irakisk produksjon har vært høyere enn tidligere år. I 1998 har FN økt beløpet Irak får lov å eksportere for som grunnet lav pris har medført et betydelig kvantum. Produksjonen fra land både i og utenfor OPEC har økt. Markedet kunne ikke avta den økte produksjonen og oljelagrene gikk etter hvert mer eller mindre fulle. Prisen på olje falt da raskt.

Balansen mellom etterspørsel og tilbud er svært fin i oljemarkedet. Mens etterspørselen i 1996 og 1997 var sterk, gjorde svekkelsen i år at prisen falt fra omlag 20 USD/fat i november til 11 USD/fat i mars. Dette medførte at flere oljeproduserende land, blant dem Norge, valgte å begrense sin oljeproduksjon i april/mai.

Prisen stabiliserte seg da på 14-15 USD/fat i et par måneder før den igjen falt raskt i juni. Norske oljekvaliteter var da nede i priser på 8-10 USD/fat. OPEC fattet i juni vedtak om ytterligere produksjonskutt. I alt er det besluttet å redusere produksjonen med omlag 3,1 mill. fat/dag fra land i og utenfor OPEC. Dette tilsvarer den norske produksjonen.

Med de tiltak for å begrense produksjonen som nå ligger på bordet vil det være grunnlag for en noe høyere pris utover høsten. Utsiktene for oljeprisen i 1999 er usikker, og avhengig av en rekke faktorer norske myndigheter ikke har kontroll over. Dette gjelder den økonomiske utvikling i Asia, hvorvidt Irak får produsere kontinuerlig og været. Kaldt vær i USA og Europa påvirker oljeforbruket betydelig.

En av de sterkeste drivkreftene for oljeetterspørselen er økonomisk vekst. Sammenhengen mellom oljeforbruk og økonomisk vekst er sterkest for land og regioner med mindre utviklet økonomi. Økonomisk vekst vil også i fremtiden være den primære drivkraften i verdens oljeforbruk. Et stort usikkerhetsmoment lenger fram i tid som kan få betydning for utviklingen i oljeforbruket, er miljø- og klimatiltak. I særlig grad gjelder dette hvis teknologiske gjennombrudd styrt av ønsket om å redusere CO2-utslipp, gjør andre drivstoffer enn olje konkurransedyktige i transportsektoren.

Tilbudet av olje er avhengig av flere faktorer. Oljemarkedet er preget av et kartell som begrenser produksjonen _ OPEC. Dannelsen av OPEC og nasjonaliseringen av petroleumssektoren i medlemslandene, var et ledd i landenes strategi for å få del i den «naturlige» meravkastning som ligger i oljeproduksjon _ «oljerenten». Deres strategi for å få del i oljerenten var å begrense produksjonen og dermed heve prisen på olje. Konsumentlandene (OECD) dannet da det internasjonale energibyrået (IEA) for å sikre tilgangen på olje også i turbulente perioder.

De høye oljeprisene på slutten av 1970-årene og første del av 1980-tallet og behovet for å produsere i politisk «stabile» land, medførte at oljeselskapene satte betydelige ressurser inn i oljeleting i land utenfor OPEC. Norge og Nordsjøen økte utvinningen av olje betydelig. Til tross for at oljeprisen siden midten av 1980-tallet og frem til i dag grovt sett bare hr vært 15-20 USD/fat, har dette vært tilstrekkelig til at landene utenfor OPEC har økt produksjonen jevnt og trutt. Videre synes en rekke av landene i OPEC etterhvert å ha forlatt kvotepolitikken.

Politiske forhold har innvirkning på oljeprisen. Jeg hr nevnt opprettelsen av OPEC og IEA. Andre politiske hendelser er f.eks. den iranske revolusjon, krigen mellom Iran og Irak, Golf-krigen og sist den økonomiske krisen i Asia.

Norge er en betydelig aktør i oljemarkedet som den 7. største produsent og den nest største eksportør. Det er i norsk interesse at oljeprisen er stabil og forutsigbar, som gjør at vi kan ha en jevn investeringsaktivitet og rimelig stabile inntekter.

Norge begrenset sin oljeproduksjon i 1986 da oljeprisen falt betydelig. I 1986 påvirket oljeprisfallet våre disponible inntekter direkte ved at inntektene på statsbudsjettet det året måtte reduseres. For å bidra til å heve prisen reduserte vi oljeproduksjonen med 7,5%. Tilsvarende tiltak ble gjort i andre oljeproduserende land. Tiltaket varte til 1990.

I 1998 er situasjonen annerledes. Norsk økonomi er mer robust mot fall i oljeprisen. Vi har i flere år ført en politikk siktet mot mindre forbruk av oljeinntektene og heller bygge opp et oljefond. I inneværende år er det lagt opp til at omlag 13 mrd. kroner brukes i statsbudsjettet, mens avsetningen til oljefondet er beregnet å bli på omlag 47 mrd. kroner. Lave oljepriser påvirker altså ikke hva vi kan bruke i år, men påvirker i høy grad hva vi som nasjon kan bruke på lang sikt ved at oljefondet blir mindre. En endring i oljeprisen med en krone vil i 1998 endre statens samlede inntekter med bortimot 1 mrd. kroner. en endring i oljeprisen med en krone noen år fram i tid vil endre statens inntekter med omlag 1,5 mrd. kroner.

Årsaken til at Regjeringen i april besluttet å begrense produksjonen var at vi forut for dette så en utvikling i oljemarkedet der prisen kunne falle dramatisk, og til et nivå betydelig under 10 USD/fat. Det ville bety mer enn en halvering av avsetningen til oljefondet. Et slikt fall i oljeprisen ville kunne føre til et betydelig fall i aktivitetsnivået på sokkelen fordi bare få nye prosjekter er lønnsomme ved et slikt prisnivå. For å stabilisere oljeprisen på et høyere nivå besluttet derfor Regjeringen i april d.å. å redusere oljeproduksjonen med 100000 fat/dag. Beslutningen ble fattet i forkant av OPEC-møtet og det er grunn til å anta at den var viktig for å få tiltak som samlet kunne bidra til å stabilisere oljeprisen.

Hvorfor valgte så ikke norske myndigheter å begrense produksjonen ytterligere når norske oljekvaliteter falt til under 10 USD/fat i juni?

Årsakene er flere og beslutningen er en avveining av flere faktorer. For det første hadde vi allerede besluttet og gitt oljeselskapene en ny produksjonskvote. Det er ikke kostnadsfritt å endre en slik beslutning kort tid etter. Med de samlede tiltak for å begrense produksjonen som nå ligger på bordet forventer vi at oljeprisene skal ta seg opp senere i 3. kvatal når produksjonsreduksjonene fører til lavere tilbud i markedet. Vi har så langt ikke grunn til å tro at landene ikke følger opp vedtakene om å begrense produksjonen.

Norge har delvis sammenfallende interesser med oljeproduserende land, men er ikke medlem av OPEC. Vi hr også et sterkt økonomisk og politisk fellesskap med konsumentlandene, og er medlemmer av OECD, IEA, NATO og EØS. Det er viktig å opprettholde norsk handlefrihet og avveie våre interesser nøye. Produksjonsbegrensning må være en norsk suveren beslutning. Vi kan ikke havne i en situasjon hvor Norge må redusere produksjonen som en direkte følge av at andre land reduserer sin produksjon.

Etter mitt syn bør man likevel ikke utelukke at ytterligere tiltak kan iverksettes, eller at tiltakene som er iverksatt videreføres utvoer inneværende år. Markedsutsiktene for de nærmeste årene indikerer på det nåværende tidspunkt muligheter for et fortsatt svakt marked.

Noen har hevdet at Norge ikke bør bidra til å stabilisere oljeprisen, men snarere bidra til en lavest mulig pris blant annet av hensyn til u-landenes økonomi. Jeg er uenig i dette. For det første er stabilitet i prisnivået viktig for både produsenter og konsumenter. Stabilitet gir forutsigbarhet som igjen er viktig for samfunnsplanlegging, beredskap og langsiktige økonomiske rammebetingelser. For det andre har lavere produksjonspris historisk sett i betydelig grad blitt kompensert av tilsvarende avgifter i konsumentlandene _ som kvantitativt i stor utstrekning er i-land. Det norske inntektstapet er således kompensert ved tilsvarende økte avgiftsinntekter for andre i-land. I realiteten har man derved bidratt til å flytte avkastningen av vår viktigste nasjonalressurs fra det norske fellesskapet til andre i-lands fellesskap. Dette er ikke en fornuftig forvaltning av våre felles ressurser.

Oljeprisens utvikling i våres illustrerer at vi ikke kan anse oljeinntektene som en sikker fremtidig inntekt. Lave oljepriser kan redusere den forventede avsetning til oljefondet betydelig. Vi må derfor føre en økonomisk politikk der budsjettene gjøres opp i størst mulig grad uten å bruke oljeinntekter. Dette viser at Regjeringens mål om å gjøre norsk økonomi mest mulig robust og balansert er både viktig og nødvendig for et land som Norge. De lave oljeprisene illustrerer også at vi stadig må bestrebe oss på å organisere oljevirksomheten effektivt og kutte kostnadene. Realprisen på olje har vært nesten konstant i dette århundret bortsett fra prisøkningene i 1970- og 80-årene. Vi gjør klokt i å regne med at oljeprisen forblir konstant i reelle termer også inn i neste århundre.