Utviklingens ulidelige skjevhet

Niels I. Meyers nye bok har vakt uvanlig stor interesse i Danmark. Er den uttrykk for et politisk trendskifte?

Det er ingen liten begivenhet i vårt naboland når professor i fysikk ved Danmarks Fysiske Universitet gjennom 40 år, Niels I. Meyer, utgir sitt miljøpolitiske «testament» (skjønt ingen venter at dette blir det siste man vil høre fra den debattglade professoren). Gjennom årtier har Niels Meyer kjempet fra nesten alle de posisjoner som finnes, for et miljøansvarlig Danmark og en mer solidarisk verden. Mer enn noen annen enkeltperson tilskrives han æren for at Danmark unngikk atomenergien og ble verdensledende på vindkraft, at landet nå dekker 13 prosent av sin el-kraft med vindenergi, og sitter på halve verdensmarkedet for vindmøller, som i dag er landets tredje største eksportartikkel. Men med tittelen «Udviklingens ulidelige skævhed» peker han på mer grunnleggende spørsmål enn valg av energiformer Han er, sier han i innledningen, «(...) opprørt over at folkestyret blir overtatt av pengestyre, lobbyisme og korrupsjon, (...) opprørt over at velferdssamfunnet blir overtatt av kasinosamfunnet, (...) over at den {lsquo}skjeve globalisering' har fått fritt løp, (...) over at de rike land prioriterer egen økonomisk vekst framfor en rettferdig global fordeling av velstanden og framfor hensynet til det naturlige miljø (...)». Og atskillig mer. Alt dette har vi hørt før, men det som gjør Niels Meyers bok interessant, er at han på hvert eneste punkt han kritiserer, våger skinnet ved å presentere konkrete, politiske løsningsforslag, nasjonale og internasjonale, i alt 59 forslag som han til sist presenterer samlet i bokas avslutningskapittel. Og dette har ikke gått ubemerket hen:

Allerede to uker etter utgivelsen har denne lille boka på bare 125 sider rukket å skape storm i danske media, med store anmeldelser som veksler mellom begeistret støtte og aggressive angrep. Men slik har det alltid stormet rundt Niels Meyer, om enn ikke alltid like voldsomt som da han i 1976 utga «Opprør fra Midten» sammen med filosofen Willy Sørensen og politikeren K. Helweg Petersen; boka som satte en trolig uslåelig nordisk opplagsrekord for seriøs, politisk litteratur: 120000 eksemplarer solgte de tre forfatterne, bare i Danmark, i løpet av det første året etter utgivelsen! Men dette var altså i de politisk bevisste 70-åra, og ingen venter vel noe tilsvarende i dag hvor politikk først synes å bli interessant når den kan knyttes til sex-skandaler og underslag.

Likevel ser det altså ut til at i det minste danske media igjen lar seg engasjere av en debattbok om grunnleggende politiske samfunnsalternativer. Det ville neppe skjedd for 10 år siden, da enhver kritikk av den rådende liberalistiske økonomien ble møtt med oppgitte skuldertrekk og definert som fullstendig utrendy og uinteressant. Det er m.a.o. grunn til å spørre om interessen for Niels Meyers «Udviklingens ulidelige skævhed», med undertittel «Manifest for en ny samfundsorden», er blant de ting som nå synes å peke mot et trendskifte i internasjonal politisk debatt. Det ville ikke være av veien, etter at vi helt siden siste del av 80-årene har opplevd at de store spørsmål om alternative framtidsvisjoner, politiske systemer og kursvalg har vært redusert til oppskrudd uenighet om temaer som bensinpriser, ulv eller sau, hvalfangst, selfangst eller partipolitiske intriger.

Uansett hva man måtte mene om dagens verdensorden, må det være en fordel for demokratiet om folk nå på nytt begynner å interessere seg for hva slags framtid vi ønsker og hva som kreves for å komme dit.

Blant de ting som tyder på at et slikt trendskifte nå kan være på gang etter 15 års desillusjonert «realisme», er den voksende interessen for gjenoppbygging av velferdssamfunnet som ideal, og en økende skepsis til uhemmet konkurranse som svar på alle utfordringer. Denne internasjonale tendensen har i Norge kommet til uttrykk i slagkraftige sammenslutninger som Nettverk mot Markedsmakt, Forum for Systemdebatt og Aksjon for Velferdsstaten, en voksende radikalisme i flere ungdomsmiljøer, og en ny systemkritisk verdikonservatisme målbåret av folk som Kåre Willoch og Francis Sejersted.

Internasjonalt var det intellektuelt tunge, USA-baserte International Forum on Globalization blant dem som var tidligst ute med den nye systemkritikken. Etter hvert er protesten blitt fulgt opp av organisert oppstand blant europeiske bønder og utkantbeboere som føler sitt eksistensgrunnlag truet av konkurransen fra storkonserner og industrilandbruk, en protest som etter hvert også støttes av forbrukere som er blitt skremt av de stadig nye avsløringer av industrilandbrukets helsetruende konsekvenser, og av småbønder i utviklingsland som ikke makter konkurransen med friimportert mat fra internasjonale gigantkonserner.

Et slags samlet uttrykk for alt dette er den franskinspirerte paraplybevegelsen Attac, som ved hjelp av Internett vokser med lyntempo fra land til land både i den rike og fattige verden, som nå sist har fått etablert nasjonale søsterbevegelser både i Sverige, Danmark og Norge, og som har demonstrert sin styrke under alle den senere tids økonomiske toppmøter. At denne bevegelsen nå møtes av et organisert «Mot-attac» er desto bedre; det betyr nettopp at det vi opplever er en begynnende, ny debatt om de store samfunnsspørsmål som altfor lenge har vært overlatt til kapitaleiere, konsernledere, økonomer og politikere, i den rekkefølgen.

Det som gjør Niels Meyers bok, eller kanskje enda mer den interessen den har vakt, til et uttrykk for dette trendskiftet, er nettopp temaenes tyngde. Her er ikke småskårne forslag til miljøteknologiske enkeltløsninger tilpasset tidens uhemmede frikonkurranse, men et vell av tanker og forslag som klart peker mot nye mål og grunnleggende endringer i den etablerte økonomiske orden. Som når han foreslår opprettelse av en konkurrent til Verdens Handelsorganisasjon (WTO) i form av et FNs Program for Bæredyktig Handel; eller en internasjonal lov mot uetisk, desinformerende, kommersiell PR-virksomhet, og samfunnskontroll med kapitalbevegelser og med salg av nasjonale virksomheter til utlandet. Selvfølgelig støtter Meyer Attacs fanesak om den såkalte «Tobin-skatt» på valutatransaksjoner, men han går også inn for en global avgift på transport av varer til dekning av miljøomkostninger, og en vesentlig økning i bruk av «grønne avgifter» med full kompensasjon for lavtlønte. Blant de mange vidtrekkende forslag Niels Meyer ønsker debatt om, er også en global miljøskatt basert på størrelsen av det «økologiske rom» som den enkelte nasjon belegger av klodens arealer for å opprettholde sin levestandard. Og ikke minst relanserer han et av de forslag som sto sentralt allerede i boka «Opprør fra Midten» for 23 år siden, forslaget om en «borgerlønn» til alle (en idé som nå igjen har vært luftet også i Norge, bl.a. av Lars Sponheim).

Det ville føre for langt å gå inn på Meyers argumenter for sine mange forslag. Noen vil reagere mot at de fleste av dem er åpenbart ugjennomførlige i dagens situasjon, men i den prosess av endring som de fleste nå innser at vi ikke slipper unna, kan slike forslag etter hvert vise seg ikke bare gjennomførbare, men til sist trolig nødvendige.

Hva Niels I. Meyer selv vil svare på påstander om manglende realisme, framgår både av hans begrunnelser og av hans situasjonsbeskrivelse: Hvor realistisk er det motsatte - å la alle slike forslag ligge og dermed godta at utviklingen fortsetter som hittil?

Men uansett hva man måtte mene om denne debatteggende boka og dens mange kontroversielle forslag, så er kanskje det viktigste - og mest interessante - å se den som uttrykk for en fornyet interesse for de spørsmål som vil avgjøre vår framtid, og til sist kanskje også vår overlevelse på denne planeten. Så lenge slike spørsmål ikke diskuteres blant folk flest i samfunnet, kan man knapt snakke om noe virkelig demokrati.I MORGEN:

Ny økonomi, vår oppmerksomhet som vare.