Utviklingshemmede er ikke syke

OMBUD ELLER EI: Kjære Helen Holand i Norsk Forbund for Utviklingshemmede. «Skal Norge bli et land der vi alle blir respektert, må slutte å snakke om ’vi’ og ’de’.» Slik innleder du ditt innlegg i Dagbladet 14. September. Av og til må vi nettopp det. Som når diskusjonen dreier seg om hvordan utviklingshemmede skal sikres et verdig liv. Alle mennesker, med eller uten utviklingshemming, skal selvsagt likestilles når det gjelder menneskeverd men ikke når det gjelder behov for bistand. Det ville være å fordreie virkeligheten. Det å skille ut noen har ikke nødvendigvis et negativt fortegn. Uviklingshemmede kan skilles ut på den måten at de i varierende grad er hjelpetrengende i forhold til å møte mange av de utfordringene et hvert menneske møter i hverdagen.

Det er nettopp respekten for de utviklingshemmede sammen med et ønske om en forsikring om at denne målgruppen blir ivaretatt på en best mulig måte, som tvinger frem behovet for et eget ombud. En vaktbikkje som bjeffer når mennesker med begrensede evner til å si fra blir utsatt for urimelige forhold.

Interessant er det når du sier at et eget ombud vil holde på «de»- og «vi»-tenkningen, kategoriseringen og grupperingen. Du sitter som forbundsleder i en interesseorganisasjon for utviklingshemmede. Eksistensen av din organisasjon er et eksempel på gruppering av mennesker. Hvor blir det av inkluderings- og likestillingstanken når du vil plassere de utviklingshemmede under pasientombudet? De utviklingshemmede er pasienter ved sykdom eller etter en operasjon – ikke hele livet.

Avslutningsvis vil vi gjerne understreke viktigheten av NFUs arbeid for utviklingshemmede gjennom mange år, men man må ikke bli mer katolsk enn Paven.