Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Utviklingshjelp den gale veien

De rike landene i nord må slutte å utarme utviklingslandene for deres aller mest verdifulle og sårt tiltrengte ressurs: kunnskapen. Dét er nemlig bistand fra det fattige sør til det rike nord, skriver kronikkforfatteren.

DET KOSTER enormt å utdanne en lege, noe mindre å utdanne en sykepleier. Utviklingsland bruker 3,5 milliarder kroner årlig på å utdanne helsepersonell som etter endte studier flytter til Europa og Nord-Amerika. Bare fra Ghana har to tusen leger flyttet til USA, England, Canada og Tyskland. Igjen i landet er 633 - seks hundre og trettitre - doktorer. Landet har med andre ord fått lite tilbake for sine investeringer i høyere utdanning. Og konsekvensene av legemangelen for de 20 millioner innbyggerne i Ghana er intet mindre enn hjerteskjærende. Ghana er ikke det eneste landet dette gjelder, det er derimot er et alvorlig problem for mange utviklings-land. Reiser akademikerne vekk med kunnskapen sin, er det et tap for kontinentet. For hvem skal skrive historiebøkene, hvis historikerne har flyttet ut av landet? Og hvem skal undervise sykepleiestudentene om sykdomslære, hvis sykepleievitere ikke er å oppdrive? For å kompensere for tapene, hyrer noen ganger myndighetene i sør - til enorme kostnader - utenlandske eksperter som kan fylle de ledige postene. Bare i Afrika brukes 26 milliarder dollar i året på lønn til utenlandsk ekspertise som skal bøte på hjerneflukten, ifølge New Partnership for Africa,s Development (NEPAD). Alternativet til de utenlandske ekspertene er at stillingene står ubemannet. Og også dette er en dyster realitet i mange land i sør. En av tre afrikanske eksperter emigrerer ifølge International Development Research Centre, og per i dag er det flere afrikanske forskere med bostedsadresse i USA enn i hele Afrika totalt. Ved enkelte universitetsfag i Sentral-Afrika er opptil 70 prosent av de vitenskapelige stillingene ledige, fordi høyt kvalifiserte forskere takker ja til bedre tilbud i Europa og Nord-Amerika. En kan knapt forestille seg hvordan for eksempel mangelen på lokalt forankret hiv/aids-forskning påvirker menneskers liv og helse. Derfor er det alarmerende, at flyttestrømmen av afrikanske helseforskere blir stadig sterkere.

SKAL UTVIKLINGSLAND få bukt med fattigdom og skjev fordeling, er det knapt noen vei utenom å satse på universitetssektoren. Forskningsbasert kunnskap om lokale forhold har vist seg å være essensielt for å kunne bedre levekår og næringsgrunnlag for et bredere lag av befolkningen. Forskning gir utviklingslandene anledning til selv få definere hva som skal til for å skape utvikling, og det gir dem mulighet til å utdanne lærere, sykepleiere, økonomer, ingeniører og journalister. Vi vet også at forskning er nødvendig for sosial utvikling og demokratisering. Sterke, stolte universiteter har gang på gang vist seg å gå i bresjen for tanker om menneskerettigheter, likeverd og demokrati. Imidlertid må visse kriterier være oppfylt, dersom forskningen skal virke som ønsket.  For det første må forskningen være relevant og foregå i kontakt med samfunnet. Hvis forskningen gjøres isolert fra omverden og ikke møter lokale behov, er den uten verdi. Utviklingsland har nemlig ikke automatisk nytte av forskning som er produsert med et vestlig overflodssamfunn for øyet. For eksempel har myndighetene i Nepal, i likhet med myndigheter i de fleste land i nord, i lang tid anbefalt gravide kvinner å ta vitamintilskuddet folinsyre for å forebygge mangelsykdommer hos fosteret. Rykende fersk forskning viser imidlertid at nepalske kvinner ikke mangler folinsyre slik vestlige kvinner gjør, men at de derimot har for lite vitamin B12, som kan gi de samme fosterskadene som folinsyremangel. Disse funnene vil kunne gi stor helsegevinst for barna som bæres fram.  For det andre må rekrutteringen til forskerutdanningen og forskningsarenaen være basert på rettferdig konkurranse. Talentfulle studenter med små økonomiske ressurser bør gis mulighet til å ta en doktorgrad på lik linje med rike, og terskelen for å entre forskningsarenaen bør være lik for kvinner og menn og for folk av ulik etnisitet. Dersom universitetene fylles opp av mennesker med ulik sosial, kulturell, økonomisk og politisk bakgrunn, øker sjansen for at også forskningen preges av god bredde, med relevans for flere enn dem med makt i landet.  For det tredje må forskningen være uavhengig av politiske føringer, den må være innovativ og den må være rimelig godt betalt. Hvis ikke, risikerer man å miste de beste hodene til land i nor der problemstillingene er mer spennende, konklusjonene ikke er forhåndsbestemt og lønningene er til å leve av og vel så det. Skal vi klare å reversere denne hjerneflukten, må man ta hensyn til både hva det er som drar folk til nord og hva det er som «presser» dem ut fra sine egne land. De utviklingsland som har lyktes i å snu hjerneflukten, har sørget for å skape universiteter og høgskoler der forskerne har muligheter til å være innovative, er rimelig godt betalt, kan samarbeide med næringslivet, har en grei infrastruktur med tilgang til oppdatert faglitteratur og - ikke minst - ikke er underlagt politiske føringer og kontroll.

NORAD HAR AMBISJONER om å bidra til å redusere de faktorene som går på å bli «presset» ut av sitt eget land. I samarbeid med norske universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner driver etaten et omfattende utviklingssamarbeid med forskningsinstitusjoner i utviklingsland. Årlig gir Norad drøye 200 millioner kroner i forskningsbistand. Gjennom forskningsbistanden ønsker Norad å bidra til at det bygges livskraftige forskningsmiljøer med gode arbeidsforhold i samarbeidslandene, slik at også de flinkeste studentene og forskerne finner det attraktivt å arbeide i hjemlandet. Satsing på forskningsbistand er å la utviklingslandene selv få definere hva som skal til for å skape utvikling. Satsing på forskningsbistand er å ta menneskene som lever i utviklingslandene på alvor. Men selv om tiltak som styrker universitetene i Sør er viktige, er de ikke tilstrekkelige for å snu flyttestrømmene. Også «dra»-faktorer må minimeres. De stadig mer sofistikerte ordningene som land i Europa og Nord-Amerika har etablert for å skape masseimmigrasjon av høyt kvalifisert arbeidskraft fra sør - for å bøte på sine egne mangler eller redusere sine kostnader til utdanning - må gjennomgås med et kritisk blikk.

NEPAD FORESLÅR at det skal gis kompensasjon for rekruttering av utdannet helsepersonell, slik at kostnadene ved utdanningen dekkes av mottakerlandet. Det burde være en selvfølge. Organisasjonen anbefaler også at land i nord ikke går ut og aktivt rekrutterer leger, sykepleiere og jordmødre fra land som lider av mangel på helsepersonell. Dette er tiltak norske myndigheter bør vurdere seriøst og gjerne ta opp i internasjonale fora. Skal utviklingsland få bukt med fattigdommen, er de avhengige av å ha en lokalt basert ekspertise som kan bidra til å skape rettferdighet og utvikling i landet. Da må ikke de rike landene i nord utarme utviklingslandene for deres aller mest verdifulle og sårt tiltrengte ressurs: kunnskapen. Dét er nemlig bistand fra sør til nord.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media