UTFORDRING: «På tre områder er det vanskelig å se at vi har hatt en solidaritetsregjering i syv år», skriver artikkelforfatteren, som utfordrer statsminister Jens Stoltenberg til å ta grep på hjemmebane. Foto: Torbjørn Katborg Grønning / Dagbladet
UTFORDRING: «På tre områder er det vanskelig å se at vi har hatt en solidaritetsregjering i syv år», skriver artikkelforfatteren, som utfordrer statsminister Jens Stoltenberg til å ta grep på hjemmebane. Foto: Torbjørn Katborg Grønning / DagbladetVis mer

Utviklingspolitikkens ukledelige spagat

«Hver mann på sin tue»-tankegangen i regjeringen hemmer utviklingspolitikken og tiden begynner å renne ut for solidaritetsregjeringen.

BISTAND: Det er ingen overveldende kunst for et land med inntekter på rundt 1000 milliarder å bruke 28 milliarder på bistand. Det som derimot synes umulig for regjeringen, er å ta andre grep i tillegg, som virkelig vil gjøre en forskjell for dem som lever i fattige land.

I NRKs serie «Den gode viljen» har diskusjonen handlet om hvem som bør få bistand, hvordan den bør gis og om vi kan se resultater. Hvordan norsk politikk virker utenom bistanden, ble imidlertid ikke berørt før i den fjerde episoden i serien, noe underlig når global bistand kun utgjør en svært liten del av utviklingsbildet for fattige land. I siste episode på NRK fikk vi et glimt av de store politiske spørsmålene som står i veien for utvikling, og Norges rolle.

Rike selskaper unndrar om lag 160 milliarder dollar i skatt fra fattige land, mens den årlige globale bistanden er på om lag 130 milliarder. Den globale handelen, som i liten grad innlemmer de aller fattigste landene, beløper seg til 15 000 milliarder dollar. Dette roper på et folkelig engasjement som tar tak i de store spørsmålene.

1) Statsminister Stoltenberg vil ligge i front av internasjonale klimaforhandlinger, men legger samtidig opp til økt aktivitet i norsk oljebransje. Dette reduserer våre muligheter til å kreve at andre rike land med store utslipp tar ansvar for å kutte. UNDP viser at vi i 2080 kan oppleve at 600 millioner flere enn i dag rammes av feilernæring på grunn av klimaendringer.

2) Utenriksminister Espen Barth Eide vil styrke den globale frihandelen gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO) fordi det særlig gagner vår eksport av fisk. Samtidig vil vi gjerne regulere og beskytte eget landbruk. FN slår fast at vekst i landbrukssektor er fire ganger mer effektivt enn i noen annen sektor for å avskaffe fattigdom. Denne veksten kunne vi bidratt til ved å legge om landbrukssubsidiene, så varer fra Afrika kunne konkurrert på det norske markedet.

3) Norge deler ut fredsprisen og kaller seg en fredsnasjon, men har samtidig tredoblet våpeneksporten siden 2000. Regjeringen har ikke innfridd egne løfter for å gjøre norsk våpeneksport sikrere. 740 000 mennesker blir drept hvert år som resultat av væpnet konflikt, og tilgangen til håndvåpen og ammunisjon i utviklingsland er enorm. For mange fattige er våpen på avveie den alvorligste trusselen i hverdagen.

Vi ser den røde tråden. Her handler det om den brutale politiske virkeligheten hvor hensynet til fattige og undertrykte taper kampen mot norske egeninteresser. Det er viktig å gi norske politikere ros for å ha verdens beste bistand. Dette har ikke kommet av seg selv. Det har blitt sånn av beinhard politisk prioritering, kunnskap og lang erfaring. Ja, faktisk er norsk bistand kåret til verdens beste. Samtidig er norsk handelspolitikk overfor utviklingsland kåret til den dårligste i verden. Det betyr i klartekst at vi prøver oss på en lite kledelig spagat i utviklingspolitikken.

Utenriksdepartementet kan jobbe med bistand til Dovre faller, men et mer effektivt utviklingsarbeid krever vilje til endring fra en hel regjering. Etter at tidligere utviklingsminister Erik Solheim satte ned Utviklingsutvalget i 2006, anbefalte utvalget klare endring av politikk på viktige områder som handel, investeringer, kapitalflukt, migrasjon, forskning, klima og energi. Dessverre ser vi at regjeringen ikke har maktet å følge opp utvalgets anbefalinger.

Stoltenberg har store ambisjoner for Norges innsats på den internasjonale arena. Jeg vil utfordre ham til også å ta grep på hjemmebane. «Hver mann på sin tue»-tankegangen i regjeringen hemmer utviklingspolitikken og tiden begynner å renne ut for solidaritetsregjeringen.

ARTIKKELFORFATTER: Anne-Marie Helland
ARTIKKELFORFATTER: Anne-Marie Helland Vis mer