Utydeligheten etter karikaturene

Det politiske islam har tatt folk som skriver som mentale gisler. Karikaturstriden har fylt meg med en maktesløshet som jeg aldri trodde jeg skulle oppleve. Ytringsfriheten er blitt handelsvare, skriver Tore Stubberud

DET NORSKE godhetsregimet er nå under press av dem som vil gjeninnsette det hellige, og forsyne seg av ytringsfriheten. Vi kjenner pusten i nakken fra det politiske islam, en totalitær, kvinnefiendtlig og harmdirrende ideologi, seierssikker og dominerende. Da de brente det norske flagget trodde vi naivt på renheten i muslimenes religiøse krenkethet, følte skyld, vi forsto til å begynne med ikke det politiske spillet. Selvfølgelig finnes det kolonimakter og økonomisk utsuging. Men det unnskylder ikke de mange muslimske regimers eget vanstyre. De er selv blitt økonomiske og teknologiske tapere, revansjistiske og bitre, som spiller på religionen. Noen har skjøvet krenketheten foran seg. Noen valgte den lille redaktøren i Norge slik man valgte det lille Norge. Midt i den religiøse krenketheten finnes behovet for politiske markeringer. Noen ville slippe vreden løs. Mange forsøker nå å bortforklare underkastelsen. Vi kan mene at utenriksminister Jonas Gahr Støre stilte først i klassen når det gjelder å redde Norge og oljeinteressene gjennom diplomati og den berømte unnskyldningsreisen til Quatar. Eller vi kan si at makt er rett, slik Espen Haavardsholm gjør i Klassekampen når han gjentar det fortryllende glansnummeret fra 70-tallet om folkets rett. Vi er «hvite, søkkrike og arrogante korstogskristne som har ydmyket den muslimske befolkningen». Vi bør holde kjeft. Noen vil dempe sjokket etter den arrogante flaggbrenningen ved å trekke frem den europeiske humanismens toleranse og bruke den som et lommetørkle som alle kan snyte seg i. Mens Oslos biskop Kvarme klår på homsene og mener at de gjennom samtaler skal endre sin natur. Muslimene får behørig beholde respekten og kulturen. Den mannen vet virkelig å velge.

MEN FAKTUM GJENSTÅR. I karikatursaken stiller Norge bakerst i klassen. De europeiske storavisene har i solidaritet med ytringsfriheten trykket karikaturene. De er trykt i 143 aviser fordelt på 56 land. I Norge har ingen dagsavis gjort det samme, bortsett fra bortskremte utlegg av karikaturene på nettet. Norske avisredaktører våget ikke å trykke karikaturene. Og de tør i hvert fall ikke nå, og bør heller ikke. Men i Paris skrev de ansatte i France Soir fra levra: «Den beste måten å bekjempe sensur på, er å hindre at sensur finner sted». Det politiske islam har flyttet på oss. Men vi må se fremover.

DETTE HANDLER IKKE bare om respekt for grønnsakhandleren på Grünerløkka, men om storpolitikkens bombardement av et lite land med et innbyggerantall som en europeisk by. Det må bygges broer av forsoning med muslimene, men vi må også forklare hvordan vi har det, snakke om vår historie, vår krenkethet. Jeg aksepterer muslimenes rett til å hyle over verdens fordervelse, men ikke at deres lover skal regulere mitt liv. De får gjøre som bestefaren min, skille mellom tro og norsk lov. Bestefar likte heller ikke den moderne verden. Han trodde på Jesus, en opprører som ble dømt og henrettet for blasfemi. Bestefar var forankret i den haugianske retning og brøt med NRK allerede i 1953 fordi han mente det kom for mye møkk gjennom eteren. Han gledet seg særlig når værmeldingen i NRK tok feil. De siste syv årene av livet sitt betalte han ikke lisens. Men han var ikke fundamentalist, for som lutheraner mente han at inderligheten skulle være i ham selv. Han sang «Far verden, farvel!» - og krevde ikke at hans moral skulle styre loven og samfunnet. Jeg har et avslappet forhold til diskusjonen om når muslimene blir i flertall i Norge. Jeg tviler på at kalifen skal herske over Dovrefjell, men historien vil endres. Jeg har vendt meg til den tanke at det ikke er noen opplagt sak at vi etnisk norske i all evighet skal bestemme. I mellomtiden leser jeg tekster som lærer oss å se på vår egen sivilisasjons utslettelse med stoisk ro. Jeg gleder meg over det som var, men vet at mye vil forsvinne.

SNART VIL KVOTERINGER gi muslimene større jobbmuligheter, og mer politisk innflytelse. Slik er demokratiet. Jeg ser at muslimene er sterke i troen, at de får mange barn, og at norsk næringsliv trenger dem slik at vi, i hvert fall økonomisk, ikke dør ut. Integreringstankens idé er at hvis en god forvaltning får virke over tid, vil muslimene bli som oss. Men det er ikke sikkert at muslimer er en utilpasset skare som snarest vil bli som oss. At vi også blir mer som dem, med bedre holdninger til familie og levesett, snakker vi for lite om. Men integreringen bør også få med seg noen ideer om det myndige menneske. Når derfor det politiske islam skyver krenketheten foran seg slik at stadig færre våger å kritisere deres forkvaklede syn på ytringsfrihet, kvinner og homser, har toleransen for meg noen grenser. Hva vi bør frykte er ikke de moderate muslimer i Norge. Min frykt retter seg mot det politiske islam som vil dominere. Det politiske islam har så tydelige politiske mål: Vesten, USA og Israel. Brenningen av det norske flagget var et tegn på at vi var kommet i veien, i skuddlinjen.

DA JEG FØRSTE GANG så uttrykket «etnisk norsk» tenkte jeg på jødestjernen. Noen hadde foretatt en sortering. Noen vil selge oss et enkelt verdensbilde. De rike og skyldige mot verdens fattige og uskyldige. De kulturelle vagabonder mot dem som er faste i troen og skal arve verden. For det politiske islam eier en dødskultus, og vil risikere så mye mer enn oss. Irans tidligere president Hashemi Rafsanjani beskrev iskaldt hvordan utryddelsen av Israel kunne innebære at millioner av hans egne landsmenn døde. Det gjør inntrykk. Jeg vil nødig komme i veien. Karikaturstriden har fylt meg med en maktesløshet som jeg aldri trodde jeg skulle oppleve. Grunnen er enkel. Hele livet har for meg vært en praktisering av ytringsfriheten, siden jeg aldri har kunnet fastslå grensen mellom friheten og ytringsfriheten. Jeg har et utilbørlig forhold til språket. Men å skrive er ingen forlystelse som foregår utenfor det sosiale. Selv en forfatter som skriver uærbødig og raljerende, gir oss bilder av hva som er avvik og hva som er felles for menneskene. Det er akkurat disse bildene - ofte opprørende bilder - av enkeltpersoners forhold til det sosiale, som motstanderne av ytringsfrihet vil nekte oss. Der vil de sette inn sitt eget, enten det er religion eller politikk, eller begge deler. De kaller det alltid klokskap.

DET HAR SKJEDD noe med språket vårt etter karikatursaken. Den som forsvarer kvinners rettigheter er blitt litt rasist. Den som står opp for homsene er litt islamofob. Snart er du bare tolerant hvis du oppgir å kreve toleranse av andre. Det politiske islam har tatt folk som skriver som mentale gisler. Ytringsfriheten er blitt handelsvare. Ingen vet hvor krenketheten begynner, og når noen ønsker å mette sin vrede. Å forsvare ytringsfriheten mot utydeligheten er nå å forsvare verdsligheten, mot biskoper og totalitære imamer. Ideen om det myndige menneske er en universell, kulturell erhvervelse. Vi deler den gjerne med muslimene. Slik etterlater vi oss noe for alle.