Utydeligheten etter Stubberud

YTRINGSFRIHET: Forfatter Tore Stubberud har åpenbart rett i at «Det har skjedd noe med språket vårt etter karikatursaken», som han sier i sin kronikk i Dagbladet 22.4. Like åpenbart er det at han ikke har rett i de neste påstandene, som mitraljøseaktig avløser den alt siterte: «Det politiske islam har tatt folk som skriver som mentale gisler. Ytringsfriheten er blitt handelsvare.» Hva betyr dette? At islamismen legger determinerende føringer for all verdens skrivende personer? Eller må vi tolke dette som at Stubberud selv føler seg krenket, ja, så krenket at han ser på seg selv som et mentalt gissel? Eller antyder han at alle de beslutninger og handlinger forfattere (som han selv) foretar, skjer etter diktat fra al-Qaida?

HER ER DET VEL den skjønnlitterære forfatteren Stubberud som har tatt overhånd. For karikatursaken har ingenlunde lagt så sterke føringer for den frie ytring i vestlige land. At ytringsfriheten fremdeles er like sterk (eller svak) som den lenge har vært, er vel Stubberud selv det beste eksempel på. I et land som USA har man rett nok forsøkt å bytte ytringsfrihet mot sikkerhet, en av haukenes verste illusjoner. Her er ytringsfriheten noe innskrenket etter 9.11, men det skyldes først og fremst Bush-administrasjonens overilte og dårlig egnede reaksjoner på terroren og ikke den islamistiske terrortrusselen i seg selv.De som for øvrig mener at norske politiske myndigheter er særskilt kneblet etter denne striden, har skrekkelig kort hukommelse. De later til å ha glemt at man i kontroversielle saker alltid har tatt «diplomatiske hensyn». Den kalde krigen var i så måte en mye større hemsko for den frie politiske ytring, i vesten og hos resten. Den fantasifullt forargede Stubberud har imidlertid rett i at «Ingen vet når krenketheten begynner...» Men det er da hverken noen ny eller dramatisk kjensgjerning at ytringsfriheten og dens grenser er et historisk foranderlig fenomen, et prosessuelt fenomen, som selvfølgelig påvirkes av samfunnet og sinnenes endringer over tid.

LA OSS NÅ ikke glemme Stubberuds hovedpoeng, nemlig at karikaturstriden har medført noen mentalitetsendringer. Men hvilke? Stubberud har nok rett i at endringene på et eller annet vis handler om utydelighet. Hans tese om utydeligheten er interessant, av minst to grunner: For det første bryter den med Samuel Huntingtons kjente tese om sivilisasjonenes sammenstøt. Huntington og hans koryfeer mener altså å skimte større tydelighet i verden. Det vil si, klarere fronter mellom verdens sivilisasjoner, som ifølge Huntington, primært bygger på religion. Stubberud derimot synes å mene at frontene hviskes ut, og at posisjoner som før var klare, nå er blitt tildekket av selvsensurens islamistiske slør. Og her kommer den andre grunnen til at dette er en interessant tese: igjen trer nemlig Stubberud selv frem som en eksemplifisering av sin analyse. For hvem er vel mer utydelig enn han? Gjennom hele sin tankevekkende tekst taler Stubberud om muslimene og tramper dermed i den klassiske generaliseringsfellen. I denne sammenheng er det særdeles uheldig fordi det er nettopp dette store deler av karikatursaken handlet om. Var det ikke de uhemmede og virkelighetsstridige generaliseringene som gjorde at saken kunne eskalere så fort? De relativt få muslimer som reagerte med flaggbrenning og ambassadestorming sa de følte seg krenket på vegne av alle muslimer. Og om vi ikke riktig trodde dem, så lot vi som om dette var sant. For dette passet så altfor godt inn i vårt tradisjonelt unyanserte og uopplyste bilde av den muslimske verden som en eneste kruttønne av fanatiske følelser. Tolkningen passet også vestens generelle paranoia overfor den demografisk voksende muslimske verden; det er klart de står ledtog alle sammen, og det er klart de vil fortrenge våre verdier ...

HJEMME I VESTEN kunne derfor «folket» med rette snakke om muslimene , denne salamanderaktige massen som hadde vokst seg til en større og større trussel mot det frie vesten. Samtidig følte vi (les: sekulære blekfjes som Stubberud og meg selv) oss krenket fordi vi bli slått i hardtkorn med fjompene i Magazinet. Vi ble alle opprørt over utydeligheten. Det paradoksale er at Stubberud nå fortsetter, som det siste skudd på utydelighetens stamme. Han ignorerer alle mulige forskjeller og distinksjoner som finnes i den meget forskjelligartede gruppen muslimer . Ved å tillegge alle som én de samme egenskapene, de samme motivene og de samme ønskene, forpakter han liksom sannheten om all verdens muslimer. Noen som føler seg krenket? Vi kommer ikke bort fra det faktum at det de siste 20- 30 årene har funnet sted en religiøs oppblomstring i verdens mange og ulike muslimske samfunn. Ei heller kan vi bortforklare at radikal politisk islam som totalitær ideologi har vært på fremmarsj de siste årene. Det er bare det at vesten bidrar til dette på avgjørende vis, og dette gjelder ikke bare amerikansk utenrikspolitikk: Når vi omtaler og behandler folk primært som muslimer, skal det ikke forbause oss at vi bidrar til å utvikle eller forsterke en identitet der det å være muslim - der dette står i opposisjon til det å være fra et vestlig samfunn - står i forgrunnen. Vi kategoriserer dem og dytter dem til «sine egne». Og det er dessverre det Tore Stubberud har gjort med sin utydelige og dels meningsløse polemikk om muslimene .