STERKT INNTRYKK: Denne dystre boka gjør uvanlig sterkt inntrykk, skriver Cathrine Krøger. Foto: PELIKANEN
STERKT INNTRYKK: Denne dystre boka gjør uvanlig sterkt inntrykk, skriver Cathrine Krøger. Foto: PELIKANENVis mer

Uvanlig sterk kost i bok om kolonialismens endelikt

Katie Kitamura gir nytt blikk på velkjent tema.

Les intervju med Katie Kitamura her.

ANMELDELSE: Hun har blitt sammenliknet med alt fra Hemingway, Gordimer og  Cormac McCarthy til  J. M. Coetzee og Joseph Conrad. Japansk-amerikanske Katie Kitamura pangdebuterte med «The Longshot» (2009).

«Inn i skogene» er hennes bok nummer to, og ble i fjor kåret til årets bok av New Yorker, Financial Times og San Francisco Chronicle. Og om sammenlikningen med disse storhetene blir vel voldsom, så gjør denne dystre boka er uvanlig sterkt inntrykk.      

Dyriske lyder
Det handler om kolonialismens endelikt, og handlingen er lagt til et ikke-spesifisert koloniland, som er i ferd med å gå i oppløsning. De innfødte har gjort opprør, og med ekstrem vold er de er i ferd med å overta de gamle kolonialistenes landeiendommer.

Blant dem er noenogtjue år gamle Tom og hans mektige far, i boka kalt «Den gamle». Tom er svakelig, feig, løgnaktig, og naiv over i det enfoldige. Moren er død, og faren er alt Tom ikke er; hensynsløs, modig, brutal og handlekraftig. Som del av husholdningen er også slaven Celeste, og hennes sønn. Han er på Toms alder, men en vinner, og påfallende lik Den gamle.

Uvanlig sterk kost i bok om kolonialismens endelikt

I åpningen av boka kommer unge forfløyne Carine til gården. Faren har planlagt henne som Toms fremtidige kone, men Tom unndrar seg med sin sedvanlige tafatthet. Ikke overraskende blir det Den Gamle som får Carine, og Tom vandrer frustrert og rasende rundt i huset mens han hører dyriske lyder fra soverommet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mennesker lik dyr
Dette er en ekstremt svart roman, med et menneskesyn som nærmer seg naturalismen. Den Gamle er en slags alfahann, sønnen et svakelig avkom, og unge Carine beskrives som en hunn i brunst, som finner den sterkeste hannen.

Men Den gamles makt er i ferd med å glippe. Gården stykkes opp til de tidligere slavene. Dette værer de like brutale nabomennene, som en kveld er der på fest og sirkler inn en flørtende og intetanende Carine. Lik en flokk kåte hanner som hiver seg over et ubeskyttet bytte.

Den betente undergangsstemningen speiles også i naturen. Et vulkanutbrudd dekker landskapet med seig tjukk aske. Den dreper alt liv i elven — og med det gårdens inntekstgrunnlag. De har livnært seg på oppdrett av den skrekkingytende rovfisken Doradoen, som Tom frykter som om det er den onde selv.   

Impresjonistisk
Tematikken i denne boka er ikke ukjent. Det vet Kitamura. Det er som om hun derfor har satt seg fore å fortelle historien på en annen måte. Frigjøre den, og liksom zoome den inn med et nytt blikk. Bare ved å legge handlingen til et uspesifisert land, gjør at vi ikke sitter med forutinntatte bilder. Hun tar heller ikke et opplagt parti for de svake. De tidligere slavene fremstilles like rå og brutale som kolonialistene, og her er noen grusomme scener med ren nedslakting.

Men det er først og fremst stilen som gjør at «Inn i skogene» gjør et uvanlig sterkt inntrykk. Kitamura skriver det hun ser, en blanding av fortid og nåtid, fortolkning og beskrivelse. Det kan fremstå naivt og i passasjer nærmest klosset, hvert fall i Bjørn Hermanns helt sikkert bevisst originaltro norske oversettelse:

«Der skjøt landskapet voldsomt rett opp», heter det for eksempel et sted. Men denne nærmest impresjonistiske skrivestilen har en overraskende sterk virkning; liksom helt flat og intens på samme tid.