Mulla Krekar ble utlevert til Italia torsdag. Løpet er kjørt, han har tapt og Frp har vunnet. De to tidligere justisministrene Sylvi Listhaug og Jøran Kallmyr inviterte til kakefest. Kaken var pyntet med det norske og italienske flagget, og teksten "God tur Krekar!" De savnet champagne ble det sagt, men det var en trøst at Krekar nok aldri kommer tilbake. Brede smil og småprat som det passer seg ved kakefest.

Det er sikkert riktig å utlevere Krekar. Det er ikke så godt å vite, og ikke poenget her.

Utlevering er først og fremst en rettslig prosess, hvor det er spørsmål om de forskjellige vilkårene for utlevering er oppfylt. Norge er en rettsstat. Vi kan være stolte av det, og vi burde prøve å opprettholde den.

Et minimumsvilkår for å ha en rettsstat er at sentrale aktører opptrer saklig. For eksempel er det helt avgjørende at man ikke blander politiske standpunkter inn i rettslige prosesser. Staten og den utøvende makt er forutsatt å foreta sine vurderinger av menneskers skjebne med en viss avstand, og uten egeninteresse.

De to er ikke lenger justisministre, men mange vil forbinde dem begge med en slik rolle. Et annet prinsipp, som ikke er juridisk, er at man ikke bør hovere over enkeltpersoner som har tapt. I hvert fall når man oppfattes som representant for samfunnet.