Uviktig opera

Publikum svikter Den Norske Opera og familieforestillingen «Musikantene kommer til byen».

Snart midtveis i maratonoppføringen av Thorbjørn Egners musikkspill er publikumsdekningen på bare 41 prosent. Når over halvparten av setene står tomme hver kveld, er det et alvorlig varsku til Operaen. Ikke fordi de nødvendigvis taper så mye penger, oppsetningen er uten orkester, kor og solister. Men først og fremst fordi Operaen har tapt ytterligere troverdighet i programpolitikken.

  • De 32 første kveldene på nasjonaloperaens eneste scene er altså viet et Egner-verk. Satsing på barn står i statuttene fra Kulturdepartementet, men selv der må de være fornøyde med 32 kvelder i åpningsukene. Operasjef Bjørn Simensen innrømmer overfor Dagbladet at det kanskje er for mye. Egner-oppføringen symboliserer i alle fall med tydelighet hvor vanskelig det er å eie bare én scene. Men selv om den blokkerer en stor flate i sesongprogrammet, kan det jo være grunn til å spørre: blokkerer for hva da? Operasesongen byr på premierer på «Falstaff», «Olav Tryggvason» og konsertdramaet «Kassandra» av Olav Anton Thommesen. Ellers tures det fram med velkjente «La Bohhme», «Don Giovanni», «Elskovsdrikken», «Rigoletto» og «Csardasfyrstinnen». Et lite rykk i vårslumringen kunne det ha blitt for publikum i mai, men det planlagte musikalbesøket «Show Boat» fra New York Harlem Theatre er avlyst. Forestillingen rekker visst ikke å bli ferdigprodusert i New York. I stedet kommer «Flaggermusen» 23 kvelder på rad.
  • Sammenliknet med for eksempel enkelte av våre hovedstadsteatre, skjer det ubehagelig lite i kunstnerisk nytenkende retning ved Den Norske Opera. Opera er rett nok en mindre smidig kunstform som krever et langt større apparat for sine ting enn hva Nationaltheatret trenger for en Dag Solstad-monolog. Likevel savnes en mer samtidig stemme. Valg av repertoar, regissører og uttrykk er nødt til å være oppdatert fordi operaens vesen er anakronistisk og fordi publikum til sjuende og sist vil snu ryggen til hvis sviskene blir spyttet ut nok ganger. Og når også epleslang i disse vakre seinsommerkveldene smaker bedre for ungene enn Egner, ja, da har Operaen nok et problem.