Uvitenhet er fienden

Glimrende fortelling bygd på facts.

Fredrik Barth: Kunnskapsrikt, men upresist. BOK: Som ung sosialantropolog bodde Fredrik Barth sammen med den stammen som siden skulle utgjøre kjernen i Taliban-bevegelsen, pasjtunerne. «Afghanistan og Taliban» er en elementær innføring i landets nyere historie, folket og skikkene.

Hovedtesen er at amerikanerne og deres allierte mangler kunnskap om de menneskene de ønsker å hjelpe, afghanerne, og derfor vil de aldri vinne krigen. Barth har åpenbart mye kunnskap, men han har nok ikke brukt mange timer på å skrive denne 100-siders boka.

Bastante påstander

Språket veksler mellom å være søvndyssende leksikalsk og så knotete at meningen tidvis er uforståelig. I tillegg inneholder den bastante påstander som man gjerne skulle sett dokumentert, men Barth opererer ikke med andre kilder eller referanser enn seg selv. «Afghanistan og Taliban» ble nokså sikkert ikke skrevet med høyrehånda. Amerikaneren Lawrence Wright var ingen ekspert på al-Qaida, Taliban, islam, terrorisme og etterretningstjenesten, selv om han har bodd i Egypt, men etter 11. september viet han fem år av sitt liv på å sette seg inn stoffet. Han har intervjuet hundrevis av personer, reist halve verden rundt og lest det som finnes av relevante rapporter.

Alle opplysninger er minst dobbeltsjekket. Resultatet er «Al-Qaida og veien til 11. september», som innfrir sakprosaens to første bud: Gå til kildene og du skal ikke kjede ditt publikum. Boka er ikke bare sjeldent grundig dokumentert, den er også reportasjekunst på sitt mest elegante. Den ble belønnet med Pulitzerprisen i 2007. Lawrence Wright har tatt seg bryet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kunnskap

Fredrik Barth skriver at etterretningstjenesten i de ulike land «trolig» visste ganske mye om hva Osama bin Laden drev med i sine Afghanistan-baser i åra forut for 11. september. Wright er av en annen oppfatning. Han mener amerikanerne var særs dårlig utrustet til å forhindre terrorangrepet 11. september. De visste for lite om bin Ladens bevegelser, og CIA og FBI kivet seg imellom og tilbakeholdt vital informasjon fra hverandre.

Sånn sett er det sammenfall mellom Barth og Wrights hovedteser, nemlig at kunnskapsmangelen er vår fremste fiende. Forfatterne ønsker å bøte på det. Wright gir mest valuta for pengene. Barth er summarisk og unyansert. Bin Laden slo seg «snart ned i Kandahar, hvor han bygde ett moderne palass til Mulla Omar og ett til seg selv», skriver forskeren. Journalisten er mer presis. Når bin laden flytter til Kandahar får han av Omar valget mellom et hus med moderne komfort, og et fraflyttet gårdsbruk, «hvor det ikke var noen bekvemmeligheter, ikke engang rennende vann». Bin Laden foretrekker det siste.

Firkantdrama

Det er kanskje urettferdig å sammenlikne de to utgivelsene. Lawrence Wright er en journalist i verdensklasse som har brukt tid på å skrive sin bok.

Stoffet er velregissert. Hovedpersonene i dette nervepirrende dramaet framstår som komplekse karakter; FBIs John O’Neill, som i august 2001 sluttet i byrået og begynte som sikkerhetssjef i World Trade Center, egypteren Ayman al-Zawahiri, Al-Qaidas ideologiske leder, Turki al-Faisal, sjef for den saudiarabiske etterretningstjenesten, og sist men ikke minst; Osama bin Laden.

Fire enkeltskjebner som gradvis tvinnes inn i hverandre. O’Neill er den som kunne avverget terrorangrepet på New York. I stedet ble han knust av tvillingtårnene 11. september 2001.

Mennesket

Lawrence Wright puster liv i bin Laden. Mens saudiaraberen pønsker ut 11. september i Afghanistan, går dagliglivet sine vante gang.

Han blir stadig irettesatt av sine koner, som elsker amerikansk undertøy og vestlig parfyme. De mistrives i Kandahar, fordi måltidene stort sett består av gammelt brød og brønnvann.

Ungene spiller Nintendo eller volleyball, siden det er så lite å finne på. Det hender far sjøl er med, men som regel leser han i hestebøker eller rir. Bin Laden framstår som et monster med et menneskelig ansikt. «Al-Qaida og veien til 11. september» er et overflødighetshorn for den politisk interesserte. Fredrik Barth har vært i overkant gjerrig med sin kunnskap.