Uvøren lekelyst

Riket er en dansk blanding av «Twin Peaks» og «X-files» med litt «Rosemarys baby» helt til slutt. Da har vi tilbragt fire timer og førti minutter på et stort sykehus, Rigshospitalet, som bokstavelig hviler på en ond gjerning, uha.

Lars von Triers okkulte såpeopera ble en voldsom suksess i hjemlande som TV-serie, men også kinoversjonen, som vi får se, har høstet stor fagnad i både USA og Europa. Karakteren av TV-serie blir tydelig inntil det sjenerende på det store lerretet - ikke minst teknisk: Bildene er så pregløse og «utvaskede» i fargene, så kornete i definisjonen, at skuespillernes mimiske arbeid bare kan es/vurderes i nærbilde. Selve kameraføringen er pent sagt uvøren.

Som i tilfellet med Triers kollega David Lynch mistenker jeg dansken for å drive langstrakt ap med både såpeseriekonseptet og tilskuerne.

De første bildene anslår en kvasidypsindig tone der filmen lar kamera dykke ned i dynnet på samme vis som Lynch i åpningen av «Blue Velvet» gikk ned i graset og insektenes mikroverden. Trier ledsager dette med et utsagn om at vår tid har tapt en åndelig dimensjon. Javel, ja.

Så er vi over i spøk og spenning bak hospitalets murer. Sykehuset - «Riket» - har fått ny sjeflege, han er svensk og arrogant og irriterer seg over over sine danske medisinerkollegers slapphet og slums. Når adrenalinet truer med å renne over, går sjeflegen på sykehusets tak og speider pr. kikkert lengselsfullt over til atomkraftverket i Barseback mens han banner alt som er dansk nord og ned.

Det er filmens morsomst skrevne og spilt rolle: Ernst-Hugo Järegård har både tragikken og komikken i figuren i fokus(Lars von Trier har moret seg med å kalle ham Stig Helmer, det samme som Lasse Åberg heter i sine reiselivsfarser med Jon Skolmen).

Blant sykehusklientellet finnes ikke minst den kroniske pasient - og mulige simulant - fru Drusse(Kirsten Roffes), som oppfanger sår barnegråt i en av heissjaktene, noe som etter hvert skal lede til en tilsynelatende oppklaring av et ondt mysterium. Ellers: Erotikk i hvite kitler samt levertransplantasjon, feilslått hjernekirurgi og reinkarnasjon, lystige laugsritualer, gretne morgenkonferanser og ymse intriger. Fortsettelse følger.

Lars Trier(39), som profesjonelt anvender et ikke-akademisk «von» - à la kolleger som von Stroheim og von Sternberg - er mest kjent for særpregede arbeider som «Forbrytelsens element»(1984) og «Europa»(1991). Han har gått inn i såpeoperaens verden med stor lekelyst. Filmen rommer sine sære kvaliteter, så tross lengden skulle det ikke undre om den fikk et kultfølge også her på knatten.