Uzuns frifinnelse

For øyeblikket verserer det mer enn ett hundre saker mot forfattere, forleggere og journalister for det tyrkiske rettssystemet.

En tyrkisk domstol frifant den kurdiske forfatteren Mehmet Uzun. Men hans forleggere - både kurdiske og tyrkiske - er fortsatt tiltalt. Er tyriske myndigheter i ferd med å revurdere sitt forhold til kurderne?

Domstolen for statssikkerhetsanliggender i Diyarbakir, april 2002: Den kurdiske forfatteren Mehmet Uzun har nettopp levert sin forsvarstale; et velformulert og skarpt essay om litteraturens nødvendighet, språkets betydning og historienes kraft. Paradoksalt nok virker teksten underlig vel tilpasset rettssalens strenge og knusktørre alvor, dommerens avventende blikk, trusselen om seks års fengsel, og den absurde anklagen om «separatisme».

Tyrkia har lenge visst å utnytte potensialet i den juridiske trylleformelen «antiterror-lovgivning». Forbrytelsen er i dette tilfellet å bruke språket, snakke om historien, gjenfortelle beretningene og dikte drømmene til et folk. Kurdisk språk og kultur har vært under konstant press siden opprettelsen av den tyrkiske staten.

Det er sjette gang Uzun står tiltalt. Hans forleggere - både de kurdiske og de tyrkiske - har løpende saker mot seg. Bare i fjor ble 51 boktitler, 259 kassetter og mer enn 300 forskjellige aviser og tidsskrifter inndratt eller rettsforfulgt, ifølge organisasjonen «Human rights foundation of Turkey». Saken mot Uzun er altså deprimerende prosaisk.

Samtidig er den oppsiktsvekkende meningsløs. For en nordeuropeisk leser er det vanskelig å se det politiske sprengstoff i Mehmed Uzuns bøker. Først og fremst er han en forfatter i den store episke tradisjon, en beretter av den type som setter våre liv inn i en historisk kontekst. Uzun skriver romaner om det å være et menneske, i verden - og han gjør det med røtter i vår kultursfæres aller eldste sivilisasjon, kombinert med kunnskap om hele den europeiske litteraturhistorie. I hans tale og skrift er ord som «forsoning» og «vennskap» hyppig brukt, ord som «motstand» og «krig» nærmest fraværende. Den som står på utsiden vil rett og slett ikke begripe hvor trusselen ligger, hva det er i disse fortellingene om menneskelig liv, kjærlighet og lengsler som utløser reaksjoner fra en av verdens strengeste domstoler.

Svaret er forstemmende banalt: Mehmet Uzun er kurdisk forfatter. Hans fortellinger er beretninger fra skattkisten til en folkegruppe som lærte verden legendene, som utløste den europeiske fortellertradisjon, men som burde ha vært usynlig, om den nasjonalistiske ideen om et enhetlig tyrkisk folk skulle overleve. Og han gjør det på et språk som - trass i at det tales av mer enn 20 millioner mennesker, og antakeligvis er det eldste levende språk i vår kulturkrets - ikke anerkjennes.

Tilfellet Uzun, der en forfatter står anklaget for det aller enkleste og mest grunnleggende en forfatter kan gjøre - nemlig å ta språket i bruk, å fortelle - representerer altså ytringsfrihetens kvintessens. Derfor må rettssalen gjøres til forelesningssal i grunnleggende sivilisasjonskunnskap: «Jeg mener et menneskes rett til språk, religion og identitet er hellig. Alle ordene, språkene, religionene og de kulturelle særdrag er født av menneskers behov og de besvarer disse behov, ganske særlig når det kommer til våre åndelige og følelsesmessige områder. Eksistensen og utviklingen av disse beriker oss alle, det å forby eller ødelegge dem vil gjøre oss - det vil si menneskeheten - fattigere. Alle kan ha en ideologi eller en politikk. Men aldri bør noen benytte språk, religion eller identitet som et instrument for politikk, ideologi eller profitt ... Å forsøke å forby eller ødelegge et menneskes språk, religion eller identitet er separatisme. Og det er ikke bare separatisme. Det er forbrytelser mot menneskeheten.»

Fra et ytringsfrihetsstandpunkt er saken et lærestykke, fordi både anklagen og forsvaret er skåret ned til det grunnleggende. Forbrytelsen er ordet. Men også i sin fortsettelse er dette en historie som peker ut over seg selv. For etter at den tiltalte har snakket, etter at hans advokater har reist seg og sagt at de intet har å tilføye, gis ordet til påtalemakten. Aktor har fulgt forsvaret med en lett fraværende mine, og hans innlegg tar tredve sekunder: «Dette handler ikke om juss, men om kunst og kultur. Vi ser ingen grunn til å fortsette.» Med en halvt resignert, halvt teatralsk mine, river han sitt en-siders manuskript i stykker. Ordet har seiret, tilsynelatende, mot makten.

Det kan være mange grunner til den foreløpige pausen i trakasseringer mot forfatteren Uzun. Flere observatører hevder det har vært mulig å spore en viss oppmykning på kulturområdet i forhold til det kurdiske spørsmål. Tyrkias behov for å fremstå med en menneskerettighetsprofil som gjør deres EU-søknad i alle fall halvt troverdig, spiller også inn. Men samtidig kom den overraskende frifinnelsen bare dager etter at rettsvesenet hadde bestemt seg for å fortsette en ørkesløs rettergang mot Uzuns forlegger i Istanbul. Og bare timer etter at en annen kurdisk forfatter ble dømt - post mortem(!) - til to års fengsel.

Blant de mange som reiste seg og klappet for domsslutningen, fantes en internasjonal delegasjon. Herunder sju delegater fra forfatterens andre hjemland Sverige (deriblant Svenska Akademien, Helsingforskomiteen og Advokater uten grenser) og fire fra norske skribent- og ytringsfrihetsorganisasjoner. Det er hevet over tvil at denne internasjonale tilstedeværelse spilte en vesentlig rolle for sakens vending.

En domfellelse eller nok en nerveslitende utsettelse ville ikke ført til at en brysom stemme ble taus og den kurdiske kulturarven usynliggjort. Den ville tvert imot gjort undertrykkelsen mer synlig for verden og mer eksponert internasjonalt.

Slik sett er beretningen fra sikkerhetsdomstolen i Diyarbakir en solskinnshistorie, et ørlite skritt fremover i det Sisyfos-arbeidet internasjonalt ytringsfrihetsarbeid er. Det demonstrerer med all mulig tydelighet effektiviteten og kraften i denne kampens viktigste våpen: synliggjøring.

Samtidig er saken ikke representativ, ikke engang som symptom på en utvikling. Den internasjonale PEN-klubbens komité for fengslede forfattere har registrert at det for øyeblikket verserer mer enn ett hundre saker mot forfattere, forleggere og journalister for det tyrkiske rettssystemet. I tillegg finnes en forstemmende forhistorie, et ukjent antall saker på venteliste og ubehagelig store mørketall.

Knapt noen gang har Tyrkia vært så avhengig av troverdighet i menneskerettighetsspørsmål som akkurat nå. Den meningsløse trakasseringen av opposisjonen og mindretallsgrupperingene lar seg rett og slett ikke innpasse i makthavernes ambisjoner om å tre inn i et varmende europeisk fellesskap. Dét åpner for en situasjon der det internasjonale samfunn bør kjenne sin besøkelsestid, og benytte anledningen til å skape en situasjon der utfallet av Uzuns sak blir regelen, heller enn unntaket.

De første signalet vil foreligge allerede i løpet av forsommeren. 20. juni vil forleggeren Hasan Vztoprak på nytt stå for retten i Istanbul, anklaget for å ha publisert boken «Å skape et språk», der Mehmet Uzun blant annet kommer med følgende formastelige utsagn: «Jeg er kurder fra Tyrkia, og svenske fra Skandinavia.» Senere følger sakene mot den uredde kurdiske forleggeren Abdullah Keskin, som er blitt rettsforfulgt for ti forskjellige utgivelser de senere årene.

Utfallet av disse sakene vil si noe om det faktisk foregår en oppmykning i ytringsfrihetsspørsmål, eller om det utelukkende er frykten for verdenssamfunnets våkne øyne som kan utløse frifinnende dommer.