Væpnet revolusjon, Lønning?

DET ER 3. SEPTEMBER Youngstorget er badet i sol og farger. Noen tusen mennesker har funnet veien dit for å markere at de ønsker en mer rettferdig verden, en verden og et land uten fattigdom, nød og fortvilelse, de vil demonstrere for fred. De tror at en annen verden er mulig. Det ble noen fine timer, gamle kjente møtte hverandre, mange hadde tatt barna med. Det ble lyttet til appeller og musikk. Etterpå gikk deltakerne i tog gjennom gatene i sentrum av byen. Langs ruten var det mange tilskuere, de og deltakerne sendte hverandre smil, mange vinket. Med andre ord: En begivenhet i fortragelighet og fred. De fleste hjerter frydet seg, både hos de som var med og de som så på. Men et sted i nærheten sitter en engstelig person, Stortingets visepresident, Inge Lønning. Dette kan føre til væpnet revolusjon, tenker han visst. Han har gjennomført en politisk kartlegging som viser at noen av deltakerne er tilhengere av det. Dessuten har demonstrasjoner for fred alltid vært risikable. Det kan gå troll i ord. Som Rikets tredje viktigste person etter den offisielle rangordning og som vokter av det parlamentariske demokrati, finner Lønning det betimelig å formidle en advarsel til land og folk. Han har funnet ut at dette er en fordekt støtte til Arbeiderpartiet. At arrangementet omfattet mennesker fra de fleste politiske partier og er overordnet partiene, beroliger ikke Lønning. Særlig er det en organisasjon som kaller seg Internasjonale Sosialister som er farlig. Lønning kjenner tydeligvis denne organisasjonen bedre enn jeg gjør, men jeg følte aldri under demonstrasjonen at den representerte noen fare for væpnet opprør! Jeg har brakt på det rene at Internasjonale Sosialister i 2003 støttet etterkrigstidens største fredsdemonstrasjon med 60.000 deltakere. Var også dette en demonstrasjon som hadde «væpnet opprør» på menyen? Kanskje er det Internasjonale Sosialister som står bak den sterke motstanden mot krigen i Irak?

LØNNING SKRIVER at Attac «er en udemokratisk bevegelse, som internasjonalt har ødelagt og sabotert møter mellom folkevalgte ledere.» Attac er en ekstrem venstreorganisasjon, i følge Lønning. Hvordan vil Lønning dokumentere slike påstander? Det var den ansvarlige utgiver av det meget respekterte Le Monde Diplomatique, med et opplag på rundt 1, 4 millioner og utgaver på 20 språk, som i sin tid lanserte ideen som førte til dannelsen av Attac. Ekstremt? Lønnings definisjon innebærer at man må befinne seg langt ute på høyresiden for ikke å være ekstrem. Som nestleder i Attac burde jeg antagelig ta Lønnings utfall alvorlig. Det har jeg anstrengt meg for å gjøre, men klarer det ikke. Det er godt at valgkampen snart er over, slik at høyrefolk etter hvert kan gjenvinne sinnsroen. Eller er den hatske stilen og de ubesindige og aggressive utfallene noe de har lært av Karl Rove og sine andre venner på høyresiden i Det republikanske parti? For ordens skyld: Attac, en verdensomspennende organisasjon som har til hovedoppgave å kjempe for en mer rettferdig fordeling av klodens ressurser og goder, har aldri initiert voldelige aksjoner. Vi tar avstand fra dem.