Væpnet til hva?

Det kan se ut som om det finnes en uformell stillhetspakt mellom veteranene fra den norske maoist-bevegelsen.

SPØRSMÅLET OM HVA SLAGS forhold de norske ml-erne hadde til våpen og krig virker som en magnet på offentligheten. Så snart det snakkes om AKPs hemmelighetskremmeri, spørres det om det ble drevet våpentrening «i regi av» AKP. Gang på gang blir dette avvist av ledende kadere. Nylig fikk norske TV-seere en variant av dette da RVs to snille gutter Torstein Dale og Bjørnar Moxnes ble presset av selvnytende partiutspørrere med spørsmål om bevegelsens forhold til «væpna revolusjon». Møysommelig forklarte de to radikalerne at de ikke sitter med planer om å foreta statskupp med revolver i hånd.Men denne debatten forekommer også i mer alvorlige sammenhenger. Ansettelsen av kjerne-maoisten Sigurd Allern som journalistprofessor ble forstyrret av påminnelser om tidligere tiders våpenrasling. Og for to år siden ble det rabalder da Bernt Hagtvet siterte den danske Solstad-oversetteren Torben Weinreich som hadde fortalt hvordan han i sin tid var blitt sjokkert over voldskult blant norske maoister. Og det forekom voldskult. Man diskuterte hvem som måtte likvideres når tida var inne. Ml-ere snakket gjerne og høyrøstet om hvordan kappitalister og biskoper skulle klynges opp. Ommelett kan ikke lages uten å knuse egg. Det var rekti av Stalin å utrydde skadedyra. Etter revvolusjonen ville det bli nøddvendig å forsvare seg mot kontrarevolusjon. Det borgerlige millitærapparatet ville ikke nøle med å løsne skudd i ei revvolusjonær sittuasjon der «vanlige folk» tar makta.

TRON ØGRIM er blant dem som hevder at man kan si hva som helst om ml-bevegelsen uten å bry seg om kilder og materiale. Og derfor gidder han ikke forholde seg til de spørsmålene som blir stilt blant annet i H. P. Sjølis Mao min Mao . Alt er bare løse spekulasjoner, eller «reint oppspinn», som Pål Steigan velger å si det.Men er det rart det spekuleres om hva ml-erne drev med? Viktige deler av organisasjonsstrukturen ble holdt hemmelig, endatil for et flertall av partiets egne medlemmer! Sammensetningen av de aller fleste «utvalgene» - Organisasjonsutvalget, Sikkerhetsutvalget («skadedyrkontrollen»), Militærutvalget, Arbeidsutvalget, Kulturutvalget, Faglig utvalg, Nord-Norgeutvalget osv - er ukjent. Noen oversikt over hvilke utvalg som i det hele tatt fantes, hvem som opprettet dem og hvilke mandat de hadde, er aldri kommet ut. Det er heller aldri blitt offentliggjort navn på dem som satt i partiets sentralkomiteer - ikke engang dem som styrte partiet for mer enn 30 år siden! Man vet lite om maoistene nå, og man visste enda mindre dengang de ble sett på som en vesentlig fiende det borgerlige Norge forsvarte seg mot, ved hjelp av bl.a overvåkning. Retorikken deres var kjent, dyrkingen av 30-tallets fysiske arbeiderkamper, Osvald-gruppas bedrifter, begeistringen over den kinesiske attombomba, jubelen over geriljakrigeres militære seire i den tredje verden, og den nærmest fanatiske framelskingen av det nynazistiske trusselbildet. Men det ble aldri noen Røde Brigader i Norge. I dag slår ml-erne seg på brystet og sier at man kontant avviste alle forsøk fra utenlandske væpna grupper på å opprette kontakt. Men hva hadde skjedd dersom det borgerlige maktapparatet hadde opptrådt slik de gjorde for eksempel i Frankrike og Italia, der konfrontasjonene var mye hardere? Hva ville ml-ere gjort når klassepurken skyter progressive kammerater? Ville de da vært like avvisende til væpnet assistanse? Vanskelig å si. Men det kan hende at historiske tilfeldigheter og en i hovedsak passiv linje fra norsk klassepurk «reddet» våre hjemlige maoister fra å ta noen vanskelige valg.

DET KAN SE UT som om det finnes en uformell pakt mellom veteranene fra maoist-bevegelsen - tettere jo lenger opp i systemet man kommer. Denne pakten sier i korte trekk at «holder du kjeft, så holder jeg kjeft», om små og store ting. En slags æreskodeks - en omertà. Men denne pakten har nå begynt å slå sprekker. Mange vil snakke og det er mye å snakke om. I Kaderprosjektet får vi en jevn strøm av henvendelser fra folk som er gått lei av at deres egne beretninger kommer i skyggen av knugende dementier fra den såkalte «diamantgjengen». (Måten disse dementiene er formulert på, kunne være verd en studie i seg selv. I Dagbladet 20. august sier for eksempel Finn Sjue følgende: «Jeg har et så avslappet forhold til såvel nåtid som fortid at om jeg hadde visst noe, så hadde jeg sagt det.» Dette høres kanskje tilforlatelig ut, men er en underlig posisjonering. Sjue prøver jo å si at han er hevet over all partiskhet, så hvis han sier noe om noe, er det slik. En borger hevet over mistanke. Vi får håpe han lærer journaliststudentene å stille seg kritisk til slik posisjonering hos kilder!)

MEN ANDRE FOLK fra sentrale sirkler har lettet på noen slør. Kjell Skjærvø har i Mao min Mao bekreftet at AKP registrerte «potensielle femtekolonister», NKP-ere. Ikke at det er så rart. Med den analysen AKP på den tiden opererte med, at sovjetisk okkupasjon var rett rundt hjørnet («om ett eller to år»), var det jo fornuftig å finne ut på forhånd hvem som ville bli deres generasjons quislinger. Å ikke gjøre det ville vært svik! Kaderprosjektet harogså kilder på at slik registrering ble forsøkt igangsatt. Hvor stort omfang og hvor vellykket det ble, vet vi ikke. AKPs arkiv over femtekolonister kan neppe måle seg med det som ble bygget opp av norske hemmelige tjenester i samrøre med Arbeiderpartiet. Men denne virksomheten setter unektelig «Mappa mi»-kampanjen i et sært lys. Den moralske forargelsen over å ha blitt overvåket på politisk grunnlag klinger ikke like godt når de forargede selv drev etterretning mot politiske fiender. Det er blitt en utbredt oppfatning at norske maoister var utsatt for i hovedsak ulovlig overvåkning, og at de derfor nå får fullt innsyn i mappene sine. Men slik er det ikke. Mesteparten av overvåkingen var lovlig, og mange av mappene er «tomme». Det materialet man får se når mappene åpnes, er bare det som ble innsamlet i strid med instruksen. Mange tidligere ml-ere går nå rundt og ler litt oppgitt av hvor teite overvåkerne var, basert på det de har fått se. Men de glemmer at de ikke aner hvor mye som egentlig lå i mappene, hvor mye som fortsatt ligger der, og hvem som vet hva om hvem.

HVA SLAGS revolusjonær bevegelse var AKP (m-l) hvis de ikke hadde noe forhold til bruk av våpen og militær makt? Altså, hvis Lund-kommisjonens «frikjenning» av de norske maoistene stemmer, betyr ikke det at det var bare tull hele greia? En sprø drøm? Et plott for en science fiction-historie? Det finnes utvilsomt trekk ved ml-bevegelsen som peker på prosjektets karakter av fiksjon. Men den kan ikke ha vært bare det. Mange tusen la seg i selen for å virkeliggjøre partiets mål og metoder. De mange bruddflatene mellom fiksjonen og denne gjenstridige virkeligheten vil fortsette å gi oss spennende beretninger og godt stoff å reflektere over i lang tid framover.