Hva er det egentlig med disse «sykt slitne» ungdommene? Skoleflinke gutter og jenter som går ned for telling mellom leksene som skal gjøres, treningsøkta som ikke må forsømmes og målet som skal scores for fotballaget?
Kanskje du har en sliten ungdom i huset? Eller du kjenner en. Kanskje sukker du litt over skolen. Over det voldsomme prestasjonspresset som nagler sårbare ungdommer til veggen. Den fryktede veggen som til nå har vært forbeholdt voksne. Nå må skolen ta grep. Det er tid for å handle.
Heldigvis er temaet livsmestring nå på vei inn i skolehverdagen. Slitne ungdommer skal lære å stresse ned. Prestasjonspresset skal dempes. Stramme mager skal få slappe av. Alt kommer til å bli bedre. Eller?
For mens skolen skal drive mestringsarbeid løper mor i skytteltrafikk mellom jobb, middagslaging, kjøring til podens fotballtrening og spinning på treningssenteret. Far slites mellom overtidsjobbing, joggeturer, polering av bil og handling av mat.
Selvsagt er det flott om livsmestring blir tema i skolen. Skolen er en viktig læringsarena. Likevel er det en enda viktigere læringsarena som vi ikke lenger kan overse: Hjemmet. Læringssted nummer én. Stedet der både vaner og uvaner dannes. Der forventninger og prestasjonspress umerkelig smyger seg inn.
For hva hjelper det om skolen formidler at ungdommen bør senke kravene, hvis det motsatte formidles resten av døgnet? Hvordan skal den unge kunne stå imot kroppspress, hvis mor bare pirker i maten fordi hun er på dag to av 5:2-dietten? Hvordan skal poden forstå at han ikke trenger å yte til han besvimer, når far jobber overtid til han stuper?
Vi voksne kan også føle på prestasjonspress: Vi skal være en god kollega, arbeidstaker, kokk, renholder, kjæreste, venn. Vi klager over at huset ikke er ryddig nok, at badet ikke er oppusset nok, at kroppen ikke er trent nok og at kaka vi bakte ikke ble fin nok. Tror vi ikke at barna våre får med seg dette? Ser vi ikke at de unge nærmest får inn med morsmelka at det gjelder å prestere?
Da jeg selv gikk på skolen, forventet ingen at klassens beste i fotball også skulle være god i matematikk. Nå skal ungdom være flinke i alt: Helst bør de få gode karakterer i alle fag, være godt trent, se bra ut og være flink i minst én fritidsaktivitet. Resultatet er et uutholdelig prestasjonspress. Sårbare ungdommer kan reagere ved å tippe over i en av mange kategorier: «Sykt sliten», «sykt perfekt», alvorlig syk av ME, angst eller depresjon.
Jeg tror vi må innse at vi voksne – i hvert fall mange av oss- bidrar til dette presset. Ved å legge et usynlig press på oss selv om å prestere. Ved nesten utelukkende å tilby barna fritidsaktiviteter som innebærer konkurranser og oppvisninger. Ved å belønne barna med å skryte av «Så flink du er!» helt fra de er små.
Her kjenner jeg at jeg må gå litt i meg selv. For har jeg ikke litt for lett for å bryte ut i et rosende «Så flink du er!» for den minste ting? Selvsagt av kjærlighet, omtanke og alt det der. Likevel er risikoen at barnet etter hvert forbinder det å være flink med belønning. Barnet vet at det får foreldrenes positive oppmerksomhet hvis det presterer bra.
Faren er at barnet kan bli nærmest avhengig av en konstant strøm av ros. Det blir styrt av ytre motivasjon for å tegne fint, løpe fort, regne riktig. Da er det bedre at barnet blir styrt av sin egen indre driv og lyst. Barnet blir indre motivert, og holder på med aktiviteten av eget ønske.
Så hva skal vi foreldre gjøre da? Slutte å fortelle barna at de er flinke? Selvsagt ikke! Likevel kan vi kanskje litt oftere kommentere selve prosessen, i stedet for sluttproduktet. Si: «Så kjekt at du koser deg med å tegne!» Eller: «Så godt du har jobbet med leksene!» «Du var virkelig utholdende på fotballbanen i dag, selv om dere tapte. Veldig bra at du ikke gir opp!»
Roser du innsatsen mer enn resultatet, blir det lettere for barnet å beholde selvfølelsen også når det feiler. Barnet har gjort sitt beste, og vet at det er godt nok! Fortell barnet at ingen trenger å være flink i alt! La dem få vite at det ikke er det de presterer som gjør dem verdifulle.
For at de skal forstå dette, må du vise dem at du selv kan klare å senke kravene. At du kan kutte ut en treningsøkt dersom du er sliten. At du kan si «godt nok» om den ikke-økologiske middagen du holder på å lage, eller den tunge rapporten du holder på å skrive. Og for all del: Slutt å se misbilligende på deg selv i speilet mens den unge ser på!
Ved å vise at du gir deg selv litt slingringsmonn, viser du det er i orden å senke skuldrene litt. Senker du kravene til deg selv, vil du trolig oppleve at de unge tar etter. Indirekte gir du dem tillatelse til å senke de skyhøye kravene de setter til seg selv.
Ingen skal behøve å være «sykt sliten» eller «sykt perfekt». Ikke de unge – og heller ikke du.
